Gjesteskribent

I en leder 9. april raljerer Kjetil Wiedswang over Senterpartiets forslag om å gå ut av Schengen-samarbeidet. Han påstår at dette kommer til å medføre 180.000 arbeidstimer i økt passkontroll og massive kostnader til fysisk infrastruktur på svenskegrensen.

Ved en utmelding vil svenskegrensen utgjøre Schengen-områdets yttergrense. Da vil det være Sverige som får ansvaret for og kostnadene ved å utøve passkontroll mot Norge. Om, og i hvilken grad, norske myndigheter utøver passkontroll, er Norges sak. Det er fullstendig skivebom når Wiedswang fremstiller Schengens yttergrense som den norske statens ansvar. Norge kan bygge opp et smidig og enkelt kontrollsystem på sin side, spesifikt rettet mot de personer man ønsker å avvise. Antagelig vil mesteparten av trafikken kunne slippes igjennom etter et kjapt blikk på kjøretøyet. Eller man kan lage en løsning med elektroniske brikker for bilister som ofte passerer grensen.

Wiedswang kunne også tatt seg bryet med å undersøke forholdene i Storbritannia og Irland. To EU-land som klarer seg utmerket utenfor Schengen, til tross for at de har en utenlandstrafikk som mange ganger større enn Norges.

Ser vi bort fra olje og gass, utgjør EUs eksport til Norge 4–5 ganger eksporten motsatt vei. Sverige er også helt avhengige av arbeidseksporten til Norge for å unngå enorme sosiale kostnader. Det er derfor all grunn til å tro at Sverige og EU finner praktiske måter å få grenseovergangene til å fungere på.

Det skal selvsagt ikke benektes at en utmelding fra Schengen medfører samfunnsøkonomiske kostnader i form av økt byråkrati og tidsbruk på grensen. Men en utmelding gir norske myndigheter langt større muligheter til å stoppe utenlandske kriminelle og grunnløse asylsøkere. Kostnadene ved grensekontroll må veies opp mot gevinsten ved å hindre samfunnsskadelig aktivitet på norsk territorium og å redusere det enorme byråkratiet Norge har bygget opp til behandling av grunnløse asylsøknader. Det er høyst tvilsomt om det regnestykket kommer ut i Wiedswangs favør.

Advokat Eirik Vinjes artikkel ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. april 2013, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.