Det er av en eller annen grunn ikke på moten å trekke den streken mellom informasjonsprikkene som lar en se den fulle demografiske tegningen, så la oss for ordens skyld gi et lite bidrag i så måte:

Om man sammenholder opplysningene om asyltilstrømningen til Norge, den høye andelen som innvilges opphold, det faktum at førti prosent av ankene på utvisningsvedtak vinnes av saksøker i retten, at det dukker opp fire utviste asylsøkere ved en kontroll av noen skarve bilvaskerier, og at kun én av disse er fengslet, så kreves det ikke all verdens analytiske ferdigheter for å trekke følgende konklusjon: Porten til landet står helt åpen. Den som kan få et hundre ganger bedre liv i Norge, klarer med litt innsats å skaffe seg det.

Om man videre sammenholder opplysningene om mangel på fengselsplasser, mangel på både politisk vilje og arbeidskraft til å bygge flere fengsler eller internere illegale, mangel på politifolk til å gjennomføre kontroller og iverksette utvisningsvedtak, mangel på administrative ressurser til å håndtere mengden nye mennesker som allerede er kommet seg til landet, så er det like opplagt at Norge ikke besitter de menneskelige og organisatoriske virkemidlene til å geleide uønskede personer ut igjen av den helt åpne porten.

Om man endelig tenker på de amnestiene land som Italia har gitt ulovlige innvandrere uten engang å ha visst at de har oppholdt seg i landet i flere år, eller at man i USA nå drøfter et lignende amnesti med sikte på å omgjøre flere millioner illegale til borgere med fulle rettigheter, så ligger det i kortene at lignende dilemmaer vil komme på dagsorden i Norge om noen år, utvilsomt med samme resultat siden det ikke finnes logistiske virkemidler til annet, og dermed er det atter opplagt at disse som aldri ble geleidet ut igjen av den helt åpne porten, om ikke lenge vil bli norske borgere med fulle rettigheter – «like norske som deg og meg».

Kan vi så, hvis vi fortsatt besitter de intellektuelle virkemidlene, få den offentlige diskusjonen om hvordan vi skal gjenopprette kontrollen med hvem som skal bo i Norge og med det benytte seg av landets fordeler? Et suverent folk kan nemlig gjøre det, med mindre det ønsker at en hvilken som helst annen person skal få ta del i den suvereniteten – like suveren «som deg og meg». Stadig mindre, riktignok, men lell.