Sakset/Fra hofta

Robert Menard er grunnlegger av Journalister uten grenser, og skriver på Boulevard Voltaire: «for de som vil unngå å tenke i sirkel”. Den 23. mars offentliggjorde han et hjertesukk om franskmenns tilpasning til islam.



Hvor langt må det gå? Hva må gjøres for å tilfredsstille de mest kompromissløse og innbitte muslimene? Hvor langt må innrømmelsene strekkes, hvor mye vi må oppgi, hvor mye må vi svelge for å tilfredsstille og leve opp til ideologien om å ”leve sammen”? Etter å ha lest en undersøkelse i Le Monde om «Arbeid og religion”, innrømmer jeg at den var med på å åpne øynene mine for presset det franske samfunnet lever under.

Krav om fravær ved religiøse helligdager, krav til kantinematen. Alt skal underlegges islamsk kontroll. Og disse kravene blir bare flere og flere. Ingen svin i kjøttretter, ingen alkohol i sausen, egne steder for bønn, krav om slør. Man må hele tiden forhandle, tilpasse seg og gi etter. Overrasket leste jeg om «arbeidsansvarlig» i elektrisitetsselskapet EDFs personalavdeling, som aksepterer både bønn og røykepauser. Nok er nok. Og dommen som Høyesterett avsa i barnehagesaken, vil ikke dempe entusiasmen og kravene fra den muslimske befolkningen. (En muslimsk kvinne var blitt ansatt uten at hun hadde vist tilbøyligheter til slørbruk. Etter en stund ville hun gjerne det og vant saken, o.a.)


Og vær så snill, ikke svar at det gjelder krav fra en ”minoritet” i minoriteten. 
Ikke i det hele tatt. Ifølge Observatoire Sociovision 2010 føler 61 % av muslimene – for det er dem det gjelder og ikke buddhister eller andre katolikker fra Opus Dei – seg «frustrert» og ber om mer «anerkjennelse og bekreftelse for sin religion.»



Og hvis du sier nei, njet, ikke snakk om? Og hvis vi sluttet å være redde for å bli stemplet som rasister? Og hvis vi husker på at det finnes regler her hjemme som gjelder for alle (og fritt frem for de som ikke aksepterer det til å bytte beite)? Og hvis vi sluttet å delta i det spillet som går ut på å fange din dårlige samvittighet, som virker og handler for interessene til de ”synlige minoritetene”, altså muslimene?

Jeg kunne helt til slutt ha skrevet at jeg ikke retter pekefingeren hverken mot den ene eller den andre, at jeg ikke har noen motvilje mot noen eller noe. Sikre ryggen min, betale min avgift, min lønn til de dominerende media. Vise rene hender. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke overgi meg, kapitulere. Jeg nekter. Helt enkelt.


 

Islam: et si on arrêtait de tout accepter?