Kommentar

Og hva om det oppstod en lignende gisselsituasjon i et norsk gassanlegg eller oljeraffineri? Eller et hvilket som helst annet sted? Mon tro om vi da lettere ville ha valgt side med amerikanerne i kampen mot terror, og lagt dialoglinjen overfor militante islamister på is?

Det er opplagt svært lite som kunne ha hindret en godt bevæpnet milits av islamister i å spre like mye terror på norsk jord som på algerisk. Paradoksalt nok ville det ha vært lettere på norsk territorium, for myndighetene i nordafrikanske stater har i det minste en høy beredskap mot islamist-attentater, og behovet for utro tjenere på innsiden er kanskje større der enn i Europa — selv om de kanskje også kunne finnes eller plasseres her.

Et slikt scenario er nok likevel lite sannsynlig. Men lar vi oss muligens berolige litt vel mye av den antatt lave sannsynligheten, og forveksler vi den med det vi tror er en posisjon utenfor de storpolitiske realitetene? I så fall ser vi ikke hele bildet.

La oss spørre oss hvorfor det er lite sannsynlig med et koordinert angrep på norsk jord (ensomme ulver er en annen sak), selv om det operativt sett ville ha vært en forholdsvis enkel jobb.

En viktig grunn er det politiske og militære programmet til al-Qaida. De vil både jage de vantro fra territoriet de oppfatter som sitt eget, og vinne grunn i territorier som ikke er erobret for islam. Men kapasiteten er begrenset, og virkemidlene som benyttes til andre halvpart av programmet varierer, avhengig av den politiske situasjonen på hvert enkelt sted.

Det er hverken mulig eller nødvendig å bruke grov vold overalt. Man kan like gjerne bruke vold mot den ene, angripe den andre verbalt og opptre elskverdig overfor den tredje — noe i retning av det f.eks. Hamas gjør. Da kan man sågar oppnå den ønskede effekten av splitt og hersk. Bare alle var like snille som Norge, så ville det ikke være noe problem, ikke sant? Så dumme de trigger-happy amerikanerne er, og kunne ikke gisseltagerne nøyd seg med franskmennene, og latt de andre gå?

Det er som om man anstrenger seg for ikke å huske at terroristene ropte ut sine «Allahu akbar» og sorterte ut de bortførte muslimene. Hvis noen gjør alt de kan for ikke å forstå at fienden er islamister, kan det være like greit for motparten å nære den forestillingen så lenge det lar seg gjøre. Da forblir guarden senket.

Vi forventer altså ingen gisselsituasjon. Men samtidig kan det hende vi bedøver sansene for å glemme at det ikke er en sorgløs ro. For utenfor begivenhetenes sentrum er vi gisler på en annen måte — altså ikke militært, men sjelelig. Og det er ikke bare fordi sannheten selv er blitt et gissel. Det favner videre.

Under Dagsnytt 18-sendingen den 10. januar ble det kanskje en smule klarere hvordan, da Islam Nets Fahad Qureshi møtte SVs Audun Lysbakken til debatt om et nært forestående offentlig møte med ekstremisten Haitham al-Haddad.

Det var for så vidt ikke så veldig mye galt med det Lysbakken sa der og da. Han forsvarte siviliserte lands prinsipper på en måte som de aller fleste trolig ville gå god for. Problemet var heller opplegget: Han aksepterte å gi Qureshi status som diskusjonspartner og rimelig person, ikke bare ved å møte opp, men også ved å beskrive al-Haddads ideer eufemistisk som «veldig kontroversielle» — et begrep som etter hvert rommer ganske mye. Som om den politiske striden i Norge bestod i å overtale velgerne til å bestemme seg for steining eller ikke-steining fra en meny.

Dette var nok til at Qureshi fikk ta en stortingsrepresentant, og med det også en del av befolkningen, som mentalt gissel.

På en måte som var fryktinngytende i sin mildhet forsvarte han steining som straffemetode via landets hovedkringkaster, og gav dermed det spørsmålet en verdighet det ikke fortjener. Og etter først å ha vist til Koranen — med religions- og ytringsfriheten som bakteppe –, fikk han på en subtil måte fremført dette budskapet: Anerkjenn steiningsforsvarende meg som jevnbyrdig debattant, og demp ordbruken din, eller vit at du vil bli anklaget for å ha fornærmet profeten — nåde den som kødder med ham — ved å omtale hans lære som barbarisk.

Det er kanskje vel så virkningsfullt som å forlange at arkitekten bak det første angrepet på World Trade Center slippes fri under trusler om henrettelse av amerikanske gisler, og Lysbakken så virkelig ikke komfortabel ut. For mens alle vet at amerikanerne ikke vil gi etter for et slikt krav, og lett kan observere samsvaret mellom ord og handling, kan det fort oppfattes både hist og her som om Qureshi har lyktes med sitt forehavende.

Det ble da heller ikke sagt et knyst etterpå. På den måten er en milepæl tilbakelagt: Ekstreme budskap kan nå fremføres uten å bli møtt med en mur av fordømmelse, og mindre verbalt aggressive islamister fremstår som verdens rimeligste personer.

Om man skuer litt tilbake på islamdebatten siden 11. september 2001, kan man finne synspunkter av typen «jeg synes det mases altfor mye med disse islamgreiene, men den dagen noen forsvarer steining, vil også jeg reagere». Det var vel gjerne ensbetydende med det komfortable valg å late som ingenting og håpe at det går over. Men det går ikke over, og mørnet av de mindre opprørende sakene har man i mellomtiden vent seg til det.

Når grensen for det «kontroversielle» går ved steining, vil symbolsakene med bredere tilslutning bli lettere å vinne, hele tiden under påminnelser om at vi angivelig bryter våre egne prinsipper ved å ta til motmæle. Det er bare å pirke i vår egen dårlige samvittighet, så har islamister med jakke og slips lett spill. I stedet for sprengstoff rundt halsen har vi en bombe på innsiden av hodet som eksploderer under anklager om at vi ikke unner andre frihet hvis vi ikke lar dem gjøre som de vil — ja, uten å steine noen, da.

Man ville ikke ha sluppet unna med den slags i en intellektuell stormakt. I Frankrike kunne de offentlige personene som gjennomskuer slikt ha dannet to fotballag. Men her på berget er vi jo ikke akkurat der.