Sakset/Fra hofta

Klaner dukker opp i de forskjelligste forkledninger, men kjennetegnes gjerne av en del fellestrekk: De har en knallhard indre justis, de beskytter sine medlemmer mot omgivelsene, herunder også omverdenens justis, og de er preget av tøff maktkamp.

Lyder ikke dette omtrent som Arbeiderpartiet?

Det er f.eks. hard nominasjonskamp om sikre stortingsplasser, og det er uforsonlig personstrid i ledelse og fagbevegelse — omtalen av den avgåtte LO-lederens bok ser ut til å bekrefte inntrykket. Men så ønsker man altså ikke at ens egne blir gjenstand for omverdenens dom. Dette kommer f.eks. til uttrykk ved at regjeringen velger å overse at nordmenn får surrogatbarn i utlandet, fordi den ellers måtte rettsforfølge en av regjeringssjefens venner.

Det viser seg også ved at en lokal AUF-topp ikke bare bagatelliserer grov, vulgær og voldsforherligende antisemittisme i sine egne rekker ved å si at det bare var to personer (og behendig overser at påkallingen av Hitler fikk 40 «liker»), neida: han manifesterer også irritasjon over at omverdenen misbilliger det hele. Saken er oppblåst, må vite, og dessuten håndtert på betryggende vis på kammerset, så vennligst slutt å mase. Og på riksplan avfeies det hele med at alle skjønner AUF ikke står for denslags. Mon tro om noen fra FpU dro en tilsvarende anti-muslimsk morsomhet? Hvem skulle Eskil Pedersen gå til, som gikk til politiet med Christian Tybring-Gjedde?

Man ønsker altså ikke selv å bli stilt til ansvar, ei heller i de tilfeller hvor det ville ha vært rett og riktig. På den annen siden stiller man gjerne andre til ansvar, og da er det neppe tale om å slippe like lettvint fra det.

AP-mann Geir Lippestad sier f.eks. at man må gå klarere ut mot ekstremisme på nettet. Men det er neppe noe håp om at han retter den anbefalingen til AUFs muslimske garde, for advokaten har funnet ut at det ikke er forherligelse av Hitler som er farlig, angivelig bare utført av blankskaller, men den til sammenligning ultrasobre bloggen Gates of Vienna — formodentlig holdt medansvarlig for at den mentalte syke klienten hans begikk massemord. Det vil si, han er ikke i stand til helt å sette fingeren på hva som er farlig, han sier tvertimot at det er vanskelig, men at han forstår det når han tenker seg om, uten å forklare hva denne tankevirksomheten består i.

Beskjeden til omverdenen, i hintets form, er denne: Det er best for deg å ligge unna dette hvis du er i tvil om det bærer vårt godkjenningsstempel — nudge nudge, know what I mean? Det minner litt om testen «hva ville foreldrene mine ha sagt?», men uten at det foreligger en forelder det går an å prate ordentlig med, men snarere en slags avart av den fjerne Allah som aldri manifesterer seg overfor menneskeheten, annet enn gjennom en tekst man har å rette seg etter. En oppdragelse til å bli gal av?

Man må jo spørre seg om folk i AP tror at ingen ser dobbeltmoralen eller den intellektuelle uredeligheten.

Machiavelli skrev i Fyrsten at det beste for en enehersker er at han både er elsket og fryktet, men at det er bedre å bli fryktet enn elsket hvis man må velge mellom de to. Nå er ikke AP noen enehersker, selv om de med sine tallrike kommissærer i innflytelsesrike stillinger i forvaltningen vil kunne stikke kjepper i de politiske hjulene dersom andre skulle komme i posisjon. Men mon tro om ikke noe av det samme likevel gjør seg gjeldende til en viss grad hos det mest føydale av våre partier: Det er bedre at klienten stemmer på oss av frykt for opphør av det fysiske og mentale status quo enn av overbevisning, hva enten han er trygdet, offentlig ansatt, innvandrer eller skriftlærd.

Det kan fint kombineres med en offentlig vaghet som i semantisk innhold er beslektet med tausheten. Men den sosiale likevekten man vil beholde, er omstendighetene i ferd med å styrte overende, så når man høster den offentlige tausheten man sår, er det ikke sikkert at den hverken skjuler noe godt eller er spesielt velegnet til å hanskes med morgendagens problemer.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også