Kommentar

I hvilken grad er individer, organisasjoner eller stater frie til å bestemme over seg selv og sin skjebne dersom de domineres av egenskaper, helst oppfattet som defekter, som grådighet, latskap, frykt eller feighet?

Vil man i fravær av kvaliteter som mot, integritet, selvdisiplin og tilbakeholdenhet kunne ha noen avgjørende innflytelse over sitt eget liv, dersom tilværelsen skal ha noe annet innhold enn ren overlevelse?

I en artikkel i New York Times siterer Peter Ludlow, en professor i filosofi, innledningsvis den britiske tenkeren Bertrand Russell på at

neither a man nor a crowd nor a nation can be trusted to act humanely or to think sanely under the influence of a great fear,

for deretter å se den nyere tidens amerikanske sikkerhetspolitikk i lys av denne utvilsomme sannheten. At irrasjonell frykt kan gjøre stor skade på en selv og andre, er jo av erfaring udiskutabelt.

Man skulle tro at demokratiene dermed ville gjøre sitt ytterste for å dempe frykten hos folk, fortsetter Ludlow, men dengang ei:

But today the opposite is frequently true. Even democracies founded in the principles of liberty and the common good often take the path of more authoritarian states. They don’t work to minimize fear, but use it to exert control over the populace and serve the government’s principal aim: consolidating power.

[S]ince 9/11 leaders of both political parties in the United States have sought to consolidate power by leaning not just on the danger of a terrorist attack, but on the fact that the possible perpetrators are frightening individuals who are not like us.

Artikkelforfatteren dveler litt ved amerikansk overvåkning, og hevder – vel nokså diskutabelt – at denne hjelper terroristene med å terrorisere. Senere roter han seg litt bort i en sammenligning mellom terrorisme og ulykker, men først siterer han en nordmann:

As the Norwegian philosopher Lars Svendsen notes in his book “A Philosophy of Fear,” Hobbes already anticipated the need for the sovereign to manipulate our fears. The state, Svendsen writes, “has to convince the people that certain things should be feared rather than others, since the people will not, just like that, fear what is appropriate from the point of view of the state. Hobbes points out that this can necessitate a certain amount of staging by the state, which magnifies certain phenomena and diminishes others.”

Hvis staten skal kunne spille på frykt, er den avhengig av en befolkning som faktisk er fryktsom. Kun ved at befolkningen gir avkall på frykten oppstår muligheten for staten som tjener, og ikke som herre.

Om man ser litt bortenfor amerikansk overvåkning, hva er den dominerende frykten hos nordmenn eller europeere generelt i dag? Det er neppe terrorisme.

Det er snarere dårligere økonomi – til tross for at tilgangen på varer og tjenester aldri har vært bedre.

Hvis vi så retter blikket mot politikkens tektoniske plater, som er i ferd med å komme i bevegelse pga. den noe hissigere dragkampen mellom EU og nasjonalstatene, brukes ikke nettopp frykten som virkemiddel av dem som drar tauet i førstnevntes retning?

Machiavelli skrev i Fyrsten at det beste for en diktator er å være elsket og fryktet på samme tid, men at det er bedre å være fryktet enn elsket hvis man må velge mellom de to.

Meningsmålinger avkrefter nokså greit at den europeiske politiske kasten er elsket. Men mon tro om den ikke gjør hva den kan for å bli fryktet?

Når diskusjonen går f.eks. i Storbritannia om fordelene og ulempene ved fortsatt EU-medlemskap, kommer EU-eliten og unionstilhengerne alltid med et argument i form av en dårlig skjult trussel: Hvis vi forlater unionen, får britisk nærligsliv dårligere vilkår, og du får mindre penger i lomma. Underforstått: Det skal vi sørge for. The horror! Frykten er deres våpen.

En kjølig observasjon av tingenes tilstand i vår verdensdel tilsier at et land som Storbritannia ikke trenger å bøye seg for et diktat eller en trussel fra Brussel, og at det fint kan forhandle seg frem til løsninger alle kan leve med hvis det først finner besluttsomhet nok til å sette seg skikkelig på bakbena. Vel og merke dersom øyriket ikke helt er opphørt å være en befolkning av hardhauser.

Mon tro om det ikke er den samme frykten som gjør seg gjeldende i den norske politiske eliten? Denne er sannsynligvis så redd for at noe annet enn den husmannskontrakten kalt EØS-avtalen vil bety så mye dårligere betingelser, at tanken på å røre den ikke streifer forværelset til hjernen engang. Men selv Norge vil kunne sette seg på bakbena.

Kanskje er det ikke bare frykten som avgjør, men også latskapen. Sannsynligvis også inkompetansen. Reforhandling ville koste masse slit, og det ville innebære en hel masse teknisk arbeid. Er stortingsrepresentantenes CV forenlig med et slikt scenario? Mon tro om de ikke heller bare fortsetter å oppgi enda litt mer suverenitet pø om pø, sånn at de kan kjøre på hytta allerede torsdag?