I Norge utlegges det å oppgi noe av den personlige anonymitet i bytte for større sikkerhet som å oppfylle terroristenes ønsker. Hva skal man da si om lovforslagene som er underveis i Storbritannia? Og de som Frankrike har praktisert i en årrekke? I Frankrike kan en magistrat fengsle familiemedlemmer av en mistenkt, og holde dem i tre år uten rettssak.

Guri Hjeltnes skriver idag i VG om at ytringsfriheten først settes på prøve når man møter meninger og holdninger man er dypt uenig i: som kamp for opprettelse av det tredje kalifatet. Hun reagerer på en meningsmåling fra ifjor som viser at et stort antall nordmenn ønsker å forby nynazister og islamske fundamentalister å holde møter. Hjeltnes vil være på vakt for disse autoritære tendenser i folkedypet.

Eliten bør snarest velge seg et nytt folk, for disse «autoritære» tendensene er langt sterkere i land vi liker å sammenligne oss med, som Frankrike og Storbritannia. Hva vil Hjeltnes kalle forslagene som er på trappene i Storbritannia?

The prime minister last week agreed in principle with opposition party leaders that three new terrorist offences will be rushed on to the statute book. They will outlaw «acts preparatory to terrorism», «indirect incitement to terrorism» and «providing or receiving terrorism training». No longer, for example, should radical clerics be able to post extremist propaganda on websites and praise attacks such as the London bombings with impunity.

De britiske forslagene går direkte på bekostning av ytringsfriheten. Hjeltnes og flere med henne gjør det til en lakkmustest at man må tolerere meninger som «svir». Britene har for sent funnet ut at det å gi fritt spillerom til folk som preker hat og vold, kan ha en høy pris. Folk er simpelthen ikke villig til å betale den. En ny YouGov-måling viser at 7 av 10 briter ønsker å begrense borgerrettigheter, for å oppnå større sikkerhet.

Hvordan britene skal formulere lover som forbyr glorifisering av jihad f.eks. gjenstår å se. Det er mer grensesettingen som er interessant. Det begynt med Rushdie, da britiske muslimer sto foran parlamentet og krevde hans død. Nå blir det ikke lov å si noe slikt. Er det noen stor innskrenking av ytringsfrihten, når det viser seg at noen tar disse oppfordringene alvorlig? I Norge har vi gått stikk motsatt retning.

Det er Sunday Times som i en helsides artikkel har snakket med en rekke politikere og forskere om hva som er beste middel for å forhindre og forebygge terror.

Hva betyr f.eks. oppfordring til terror?

What is «incitement»? On July 8 the widely read Muslim Weekly, based in London, published an article suggesting that Muslims should strive to gain political and military power over non-Muslims and that warfare was obligatory for all Muslims. Would this infringe the new laws?

En av ekspertene avisen snakker med sier det kan bli vanskelig for myndighetene å få noen dømt for uttalelser som f.eks gjelder palestinernes kamp.

Britene våkner nå opp og ser at lover og regler har bundet hendene på politiet og overvåkingstjenesten. For en tid tilbake ble Stephen Lawrence drept ved et busstopp. Han var svart og drapet var trolig rasistisk motivert, av samme type som det forferdelige drapet i Liverpool i helgen. Men drapet ble aldri oppklart, og det var mye dårlig politiarbeid. Macpherson-rapporten kartla det, og kom med noen anbefalinger om hvordan man bekjemper rasistiske holdninger i politiet.

Resultatet er at politiet nå må fylle inn et formular med over 40 spørsmål hvis de stanser noen på gaten. Det er et veldig langt sprang derfra og til dagens situasjon, som krever at man gir blaffen i forbud mot «profiling», hvis man ønsker å være effektiv.

Utskrifter av telefonavlytting har hittil ikke vært fremlagt i britiske rettssaler, fordi etterretningen frykter at det vil avsløre deres arbeidsmetoder. Vil trolig gå gjennom.

Innen fem år ønsker regjeringen innført obligatoriske biometriske ID-kort. Kommer, sikkert.

Men det mest oppsiktsvekkende er at det seriøst anbefales at Storbritannia sier opp tilslutningen til Flyktningekonvensjonen av 1951, og selve «Bibelen», Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som ble innarbeidet i britisk lovverk så sent som i 1998.

Ikke alle ekspertene mener at dette vil være klokt. Men det er ikke noe vilt påfunn fra Sunday Times. Det konservative partiet hadde det på sitt program ved siste valg. Nyhetene om at flere av selvmordsbomberne kom inn som asylsøkere vil neppe svekke denne oppfatningen.

Verdict: Lawyers say it is legally possible to withdraw from the convention, and we should do so. This would make it easier to deport people because there is no right to asylum under English common law.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen er den største bøygen, fordi den er overordnet britisk lov. Sunday Times påpeker hva som har skjedd siden konvensjonen fikk forrang:

Since then a human rights industry has sprung up around it and British judges have wasted no time in interpreting and, critics say, extending the scope of the act to protect suspected terrorists from deportation to their home countries. Yet in France, which is a signatory to the ECHR, terror suspects are routinely returned to regimes that kill and torture.

Saker refererers stadig til menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og regjeringene må bøye seg for dommene. Slik får rettighetstanken stadig utvidet sitt felt, slik også Østerud & Co var inne på i Maktutredningen. Rettsvesenet spiller en stor politisk rolle.
Det er blitt særlig tydelig siden 911. Regjeringen benyttet seg da av sin rett til unntakstilfeller, og innførte varetekt på ubestemt tid, men denne adgangen ble opphevet av lordene som utgjør britisk høyesterett.

Konflikten mellom rettsvesen og politikere går tvers igjennom statsminister-familien. Cherie Blair oppfordrer dommerne til å forsvare rettsstaten, mens Tony Blair beklager seg over dommere som ikke forstår problemene med å ta terroristene.

Blair får uventet hjelp fra Frankrike, som har et helt annet system for overvåking og pågripelse og straff av terrorister. Det er ordningen med magistrates, dommere som leder etterforskningen, som gjør at Frankrike har et mye tettere system for å fakke terrorister. I Storbritannia og Norge må politiet gå til domstolen for å få lov til overvåking, fengsling eller andre tiltak. I Frankrike har magistraten rett til det meste, og kan holde folk i varetekt i opptil tre år uten å reise sak.

Sunday Telegraph har intervjuet Frankrikes mest erfarne anti-terror-magistrat Jean-Louis Bruguière, og han er klinkende klar: britene må følge franskmennenes eksempel hvis de vil ha resultater. Bruguière nøler ikke med å kalle systemet for repression.

France has some of the harshest anti-terrorist policies in Europe and has aggressively targeted Islamist groups. French counter-terrorist agents argue that their superior approach has paid off and enabled them to disrupt plots, including the plan to bomb the American embassy in Paris.

«Until recently Britain had wrongly imagined that it could play the politics of sanctuary, that the groups based in the UK did not pose an immediate risk to the country,» said Mr Bruguière. «Your system, based on common law with antecedents and with its priority of respect for individual rights, is slow and not adapted to the modern terrorist threat.

«One of the great differences between us and the UK is that our system is based on repression. We prevent by repression and repression creates prevention.»

Mr Bruguière, 61, one of France’s most powerful investigating magistrates, made his name tracking down terrorists, including Carlos the Jackal. The French press have nicknamed him «The Cowboy» or «The Sheriff» for his powers to round up terrorist suspects.

He sometimes arrests family and friends too, jailing them for up to three years while he investigates whether they should be put on trial. Critics, including many senior anti-terrorism figures in Britain, dismiss these methods as heavy-handed and undemocratic.

Mr Bruguière rejects these accusations. «Islamic extremists don’t walk around with ‘terrorist’ marked on their hats, and their networks often resemble criminal gangs. Even when we arrest them we have difficulty knowing the difference.

«The problem in all democratic societies is the balance between security and liberty, and managing that is a problem. You can put the cursor in the middle between liberty and protecting the public but if you do that, believe me, you will have a problem with security.

«Your system is very protective. The cursor is not in the middle: it is too far towards protection of liberties and human rights and not protection of security.»

Stikkordet er spesialisering og vide fullmakter. Når man leser om franskmennenes bruk av preventive arrestasjoner, og tenker på den omstendelige behandlingen av mulla Krekar, kan man konstatere at avstanden er stor:

A key weapon in the French armoury was the charge of «associating with a wrongdoer», he said. «It means we can intervene before there is an attack». He also criticised the British system for being fragmented and disjointed. «We have a chain of command that goes from the judge to the police and from the police to the judge via the public prosecutor.

«Our juges d’instruction [investigating judges] have the capacity to take decisions such as surveillance, wire-taps and round-ups that would be taken by court judges in other countries such as Britain, not by investigators.

«Your judges don’t necessarily know anything about the case they are judging or are not experts in terrorism, as ours are. In addition, the judicial decision is not connected to the process of investigation so there is a rupture in the chain of command. I have worked with the British for a long time and this is the biggest problem.

«Our centralised group does nothing but terrorism, 100 per cent of the time. It’s a hyper-specialism that gives us our competence.»

«They say we [the French] are hard and we are,» said Mr Bruguière. «But our system is efficient and unique in Europe. Since 1998 we have stopped groups that we know, had we not stopped them, would have carried out bombing campaigns in France.»

Focus: How can we stop this happening again?

‘Britain can’t deal with terrorism’

Det ville vært interessant å høre hva VG-kommentatorene Hjeltnes og Giæver mener om det franske systemet og forslagene som er på trappene i Storbritannia. Antydninger i den retningen her hjemme blir stemplet som «autoritære tendenser» eller enda verre. Hjeltnes ektefelle Bernt Hagtvet profeterer at kampen mot terror blir demokratienes harakiri. Har Frankrike allerede begått selvmord? Etter den målestokken den norske eliten opererer med, har de allerede gjort det.

Hva mer er: eliten er kun opptatt av toleranse når det gjelder demokratiets fiender, og ikke av dets forsvarere.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂