Nytt

Mange gjør luftige henvisninger til høyreekstreme miljøer på nettet, men de færreste tar seg anstrengelsen med å spesifisere nærmere hva de snakker om.

Det er således prisverdig når bloggeren Yousef Assidiq presiserer hva han mener med uttrykket i en egen post, som forøvrig er omtalt i et intervju med Klassekampen — som kanskje kunne ha nevnt at Assidiq, en norsk konvertitt til islam, i sin tid demonstrerte sammen med Mohyeldeen Mohammad. Det skal ikke hefte ved ham, men forteller likevel noe om hvor han står blant muslimer flest og i det politiske landskapet.

Det er uansett instruktivt å se igjennom materialet han har samlet inn for å danne seg et bilde av hva slags konfliktnivå vi kan vente oss fremover, samt typen og omfanget av ekstreme og uanstendige ytringer fra innfødt hold.

Mange uttalelser Assidiq har sporet opp er klart uakseptable for enhver som ønsker å løse problemer ad demokratisk vei, som oppfordringer til drap, kunngjøring av drapsplaner, åpne trusler eller forslag om tvangssterilisering. Voldsforherligelser, voldsfantasier, deportasjonstanker, våpenprat, korsfarerromantikk, nihilisme, sammenligninger med dyr (en gren utøvd også av Anne Holt) og dulgte trusler mangler heller ikke.

Noen få andre ytringer er snarere det man må kalle legitime oppfordringer til generelt selvforsvar eller rettsforfølgelse av norske myndigheter, tanker om multikulturens umulighet eller forestillinger om at sammenstøt er uunngåelig.

Dersom ting som de sistnevnte ikke kan komme til uttrykk andre steder eller på mer konstruktive måter enn i skjul blant voldsforherligere, har vi noe demokratiske mennesker må kalle et problem. Om man hele tiden antar en mine av moralistisk overhøyhet, og forteller navngitte personer man ikke kjenner at de er noe de ikke er, for slik å drive sosial utstøtelse, kan de hende noen få blant disse selv tar skjebnesvangre skritt for the hell of it.

Det må altså føres reell offentlig samtale, som inkluderer skarpe uttalelser så lenge de ikke er voldelige. Det ville være en kjærkommen forandring i et land hvor det som skulle ha vært debatt, handler om å fremheve seg selv som god og andre som onde.