Nytt

Når lovene i et samfunn avspeiler den allmenne rettsoppfatning, og befolkningen i det store og hele bestreber seg på å følge dem, er det en forholdsvis grei jobb for øvrigheten å håndheve den, for nesten alle disiplinerer seg selv, og overtrederne er få. Ikke sånn å forstå at alle forbrytere blir straffet, men respekten for lovene består, også hos personer som er uenige i dem, og frykten for å bli tatt er ikke ubegrunnet, i alle fall for forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad.

Etterhvert som det går ufortrødent mot at nordmenn kommer i mindretall i Oslo, er det stadig mer åpenbart at byen ikke i samme grad som før vil forbli underlagt norsk jurisdiksjon. For hva skjer den dagen lovene ignoreres av et antall personer som er stort nok til at de ikke lenger kan håndheves i stort nok omfang til at de fortsatt respekteres?

Eksemplet her forleden med det tsjetsjenske brudefølget som konsekvensfritt kunne ignorere trafikklovgivningen, en luksus den opprinnelige befolkningen neppe unner dem, hadde trolig et sterkt nok innslag av harmløs folklore til at man ikke heftet seg nevneverdig ved det.

Da er det noe helt annet når minoriteters politiske representanter går ut offentlig og anklager norske myndigheter for manglende kulturell kompetanse når disse har den frekkhet å håndheve loven som forbyr en å slå sine barn, slik Arbeiderpartiets bystyrepolitiker Elvis Chi Nwosu gjør på Aftenpostens lokalsider for Oslo. Med et pedagogisk grep illustrerer han — med et forbløffende fravær av selvransakelse på lovovertredernes vegne — overfor nordmenn hvordan konsekvensene oppleves:

Se for deg at staten kommer og tar barna dine fra deg og plasserer dem hos en somalisk familie med helt annen språkbakgrunn enn det du har. Du får ikke treffe barna, kanskje bare fire ganger året, og neste gang du treffer dem, snakker de ikke norsk lenger.

Med demografien som bakteppe er det i realiteten det samme som å si følgende: Vi er ofre for et umenneskelig norsk lovverk, vi påberoper oss adgangen til å slå barna våre i kraft av vår kulturelle annerledeshet, vi respekterer ikke bestemmelsen som forbyr det, og vit at dere aldri i verden vil få kapasitet til å tvinge igjennom den respekten, for vi er altfor mange som er av denne oppfatningen til at det er norske omsorgsfamilier til alle sammen.

I går trafikklovgivningen, i dag familielovgivningen, i morgen noe helt annet. Velkommen til fremtiden. Vi har bare såvidt begynt.

 

Innvandrere har flest barnevernsbarn