Kommentar

En av de forestillingene som lenge har dominert tenkningen omkring internasjonal politikk og sikkerhet, er den potensielle faren ved global knapphet på strategiske naturressurser og økende etterspørsel etter de samme i takt med de fremvoksende økonomienes suksess.

Bekymringen har fremfor alt vært knyttet til de tilgjengelige oljeressursene, hvor man har sett for seg at stormakter som USA og Kina ville strides om disse rundt omkring i verden, uten at nye store forekomster ville bli oppdaget.

I den siste tiden har scenarier som dette fremstått som stadig mindre sannsynlige.

Grunnen til det er slett ikke manglende appetitt på energi verden over, ei heller først og fremst nye funn som lett kan utvinnes, men hovedsakelig forbedret evne til utvinning av kjente ressurser takket være bedre teknologi — ressurser hvis geografiske plassering minsker risikoen for farlige internasjonale spenninger snarere enn å øke den.

Stikkordene her er oljesand, skiferolje og skifergass, hydrokarboner som finnes i store mengder såvel i Kina som i Nord-Amerika, samt teknikker som horisontal boring og hydraulisk frakturering.

Disse teknikkene benyttes allerede i stort omfang i North Dakota, hvor man utvinner skiferolje fra den såkalte Bakken-formasjonen, som også strekker seg inn i den canadiske provinsen Saskatchewan. Den nordlige delstaten gikk tidligere i år forbi California som den tredje største oljeprodusenten i USA. Ohio, Pennsylvania og staten New York har lignende potensiale.

Det er for tidlig å si hvor store globale energireserver som finnes av denne typen. Ei heller vet man hvor stor andel av disse som vil kunne utvinnes.

Men tatt i betraktning at de kjente forekomstene allerede er betydelige uten at store anstrengelser er lagt ned for å kartlegge dem, samt at det utvinnes store mengder allerede i en tidlig fase av dette nye oljeeventyret, er det all grunn til optimisme på lang sikt. Det kan ikke utelukkes at amerikanerne blir selvforsynte med olje og gass senere i århundret.

De lettere utvinnbare reservene vil utvilsomt fortsette å spille en uhyre viktig rolle, og de nye vil ikke dominere markedet over natten. Men det virker stadig mer sannsynlig at de vil gjøre det med årene. Det 21. århundrets oljehistorie kan vise seg å bli energikrisen som ikke kom.

Walter Russell Mead har i en grundig artikkelserie hos The American Interest tatt for seg blant annet de mulige geopolitiske implikasjonene av en slik utvikling. Han kaller det intet mindre enn en revolusjon. Selv om det ikke kan utelukkes at han tar munnen for full, og det er rett å advare mot eufori, er det likevel interessante muligheter han peker på.

Over the past year, we’ve been watching a geopolitical revolution get underway. It’s much bigger and more consequential than the Arab Spring, though the legacy media are giving it much less play. It will rearrange the global chessboard, improving the position of some powers, weakening others. It is a powerful boost to American power, reducing America’s strategic and economic liabilities while adding considerably to its assets. And it dramatically changes the long term outlook for, among other things, the US dollar.

Blant vinnerne er USA, Canada, Israel, Kina, Brasil og Venezuela, skriver han. Taperne blir i første omgang Iran og Russland, senere også Gulf-statene. Ikke alle vil lide økonomisk tap, men de vil etter Meads oppfatning miste politisk innflytelse. Dette illustrerer han ved å vise til sanksjonene mot Iran:

The unexpected success of the economic sanctions on Iran show how this process works. Rising production in Iraq, Saudi Arabia and the United States enabled the world to do something most people would have thought impossible in the golden age of OPEC. Iran’s oil sales have been cut by something like 40 percent even as world crude prices fell. Iran’s Supreme Leader believed that the world needed his oil so much that the US could never get the Europeans and others to agree to serious sanctions. He was like Jefferson Davis in 1860, who believed that Britain and France needed Confederate cotton so badly that they would force the North to recognize Confederate independence.

The Supreme Leader, like Davis, was wrong. The world survived without Confederate cotton, and the world is surviving with less oil from Iran. In fact, even as Iranian production declined, world oil prices fell.

What Iran is discovering today, others will feel tomorrow. Since the 1970s, the states on both sides of the Gulf have been central to all kinds of global issues, and the great powers have focused enormous amounts of time and attention on their wants and needs. As the energy revolution proceeds, they won’t completely sink into insignificance (and the US concern to protect the independence of countries like Saudi Arabia, Kuwait and the rest won’t disappear), but the days when the world hung on every word that fell from the lips of OPEC are gone.

USAs økende produksjon ser altså ut til å være en internasjonal politisk faktor allerede. Det som gjenstår å se er hvor stor en faktor den blir i de neste tiårene. Veldig stor, skal man tro Mead.

 

The Energy Revolution Part One: The Biggest Losers
Energy Revolution 2: A Post Post-American Post
Energy Revolution 3: The New American Century