Fra en oljeterminal i Novorossijsk 20. august 2015. Foto: Sergei Guneyev / RIA-Novosti / Kreml via AP / NTB.

Situasjonen i Ukraina, som trues av russisk invasjon, og varslene om at Tyskland kan skrinlegge gassrørledningen Nord Stream 2 hvis Russland invaderer, oppfattes av enkelte observatører som et forgjeves og potensielt selvskadende forsøk på å styrke Russlands geopolitiske vekt. Denne skal være avtagende fordi verden angivelig er i ferd med å gå over til fornybare energikilder.

En slik optimisme på Vestens vegne er ubegrunnet, hevder de to amerikanske akademikerne Meghan L. O’Sullivan og Jason Bordoff i en kronikk hos New York Times.

Forsøket på en omlegging av energisektoren kan snarere styrke Russland og andre olje- og gassnasjoner i løpet av de tiårene da overgangen til fornybar energi er tenkt å finne sted, mener O’Sullivan og Bordoff – som er henholdsvis professor i internasjonal politikk ved Harvard og leder for Columbia-universitetets senter for global energipolitikk.

En svekkelse av disse statenes posisjon vil kun skje når verden har lyktes med energiskiftet, analyserer de to, og anfører tre grunner til det.

For det første vil verden forbli avhengig av de fossile energikildene i en periode der vi allerede ser voldsom variasjon i energiprisene på grunn av det dårlige samsvaret mellom tilbud og etterspørsel etter energi:

First, this period will be marked by significant price volatility, which will give a very limited number of producers with the ability to supply more oil or gas in short order extra geopolitical influence. U.S. presidents from both parties since the 1970s have sought to cajole or compel Saudi Arabia, for example, to bring more oil to market when prices turn sharply upward; the Saudi government used these occasions to voice its priorities and make its own requests.

Energimarkedet vi har i dag, er bare en forsmak på det som kommer, hevder artikkelforfatterne, som understreker at forbruket av olje og gass faktisk er økende, samtidig som investeringene i fornybar energi ikke er i nærheten av å matche den økende etterspørselen.

For det andre vil Vestens andel av verdens oljeproduksjon gå ned:

Second, as oil and natural gas production shifts away from large, Western, publicly held oil and gas companies, oil companies owned by the countries in which vast resources are found will be able to flex their muscles more. Today, the so-called majors — the global producers such as Shell, Chevron, Exxon, BP and Total — produce only 15 percent of the world’s oil and gas.

Finansbransjen er en pådriver for denne utviklingen:

Some of them intend to curtail oil production, and all are under mounting pressure — along with the banks that finance them — to shift investment to zero-carbon energy.

Dermed blir det autoritære stater som tar kontrollen over ressurser verden trenger:

That would increase the share of global supply controlled by OPEC and its allies and with it, the cartel’s influence on global oil markets. One can see the precursors to this shift already, as Saudi Aramco, Abu Dhabi National Oil Company and Russia’s Rosneft are all investing large sums to increase future oil production.

For det tredje er det ingen informerte personer som tror at det vil være slutt på bruk av fossile energikilder i 2050, da verden liksom skal bli «klimanøytral».

Third, even in a net-zero global economy, substantial amounts of oil and gas will still be required in the energy mix. If the world reaches its climate goals of net-zero emissions by 2050, the International Energy Agency and others predict it will still be using roughly one-quarter as much oil and one-half as much natural gas as it does today.

Det behøves større investeringer i fornybar energi, mener O’Sullivan og Bordoff, men de formaner samtidig til ikke å avvikle eksisterende energikilder før det finnes alternativer:

Policymakers should avoid retiring existing energy infrastructure before alternatives are ready to pick up the slack. Shutting down nuclear power plants, for example, not only removes zero-carbon electricity from the grid, but also makes it harder to cope with the prospect of reduced Russian gas flows into Europe.

De gule vestene i Frankrike og den senere tidens uro i Kasakhstan viser at klimaambisjonene vil bli nedprioritert hvis de truer energisikkerheten, konkluderer O’Sullivan og Bordoff.

De to er naturligvis altfor runde i formuleringene til å si rett ut at energi- og klimapolitikken Vesten fører i det uansvarlig forhastede forsøket på å gjennomføre «det grønne skiftet», er farlig selvskading.

Men det følger direkte av det de sier, og det burde Vestens politiske klasse snart forstå.

 

Kjøp Kents bok her!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.