Sakset/Fra hofta

Et av spørsmålene politidirektør Øystein Mæland fikk under pressekonferansen etter fremleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport, lød: Hvorfor ble ikke terrorberedskapsplanene iverksatt?

Spørsmålet er særdeles betimelig, for er det ikke en nokså naturlig tanke å tenke at det dreier seg om terror når det er blitt sprengt en uhyre kraftig bombe ved regjeringsbygningen? Og selv om landets øverste politisjef til vanlig ikke har operativt ansvar, er det kanskje ikke helt utenkelig at han i øyeblikkets hete finner det for godt å se til at etaten gjør det den kan for å hanskes med den alvorligste forbrytelsen mot staten siden den annen verdenskrig?

Mælands svar var ikke særlig betryggende. Han hadde bare vært to uker i stillingen, og kjente ikke til hvilke prosedyrer som var ment å følges i en slik situasjon.

Oversatt til klart språk betyr det at politidirektøren ikke kunne jobben sin. Det er som om man hadde ansatt en professor i matematikk ved universitetet uten at vedkommende ennå hadde stiftet bekjentskap med hele pensum for førsteårsstudenter. Høyst uvanlig for menige tjenestemenn, men av uforståelige grunner business as usual på ledernivå.

Det var kanskje ikke så overraskende, tatt i betraktning at Mæland slett ikke var politimann. Han er lege av utdannelse, og hans fremste kvalifikasjon til en ledende stilling i statsadministrasjonens generelt og politietaten spesielt, er lang og tro tjeneste i Arbeiderpartiet og personlige vennskap med innflytelsesrike personer.

At en iverksettelse av terrorberedskapsplaner kunne ha forhindret nedslaktingen på Utøya, er en nokså nærliggende tanke. Dersom man hadde kontrollert trafikken ut av Oslo, er det gode sjanser for at Anders Behring Breivik ikke ville ha nådd frem. Han kunne ha blitt sittende lenge nok fast i en bilkø til at vitneobservasjonen av ham rett etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ville ha nådd frem til tjenestemennene ved veisperringene. Men den nasjonale politiledelsen sørget ikke for å stikke kjepper i hjulene for flyktende terrorister. Follo-politiet kontrollerte trafikken ut av hovedstaden, mens politiet i Asker og Bærum ikke gjorde det. Det må ha berodd på forskjellige reaksjoner lokalt. Hadde situasjonen vært motsatt, kunne Utøya ha vært unngått.

Mælands ansvar ligger altså helt klart oppe i dagen. Det er ikke lett å se hvordan han kan bli sittende etter en innrømmelse som den han gjorde i ettermiddag, og kanskje er han allerede forberedt på å ta noe av støyten for det forferdelige som skjedde. Hvilket også ville være rett og rimelig.

Det er likevel ikke helt rettferdig kun å fremheve politidirektøren eller andre høye tjenestemenn spesielt. For årsakene til den skjebnesvangre handlingslammelsen og mangelen på omløp i hodet i en krisesituasjon, stikker dypere. Det skyldes at det altfor ofte ikke er de rette personene som bekler viktige stillinger. Hvilket igjen skyldes blant annet politiske utnevnelser til offentlige lederstillinger uten tilstrekkelig hensyn til faglig kompetanse, noe man i andre land ikke ville ha nølt med å kalle korrupsjon.

Det er ingen annen organisasjon i Norges land som materialiserer denne ukulturen i større grad enn nettopp Arbeiderpartiet, organisasjonen som ved en skjebnens grusomme ironi ble adresse for Utøya-terroren. Og ingen andre personifiserer den ledsagende makten bedre enn statsminister Jens Stoltenberg, født inn i den som han er, mannen som for enhver pris må gå klar av etterspillet etter tragedien.

Om man skulle tatt et historisk oppgjør med den dødelige inkompetansen i sin alminnelighet, ville det mest logiske vært om nettopp statsministeren gikk av. Men det ville ha vært for godt til å være sant.