Sakset/Fra hofta

I landet hvor forsvaret ikke lenger er et forsvar, kirken ikke lenger er en kirke, og skolen ikke lenger er en skole, har vi lenge sett en rekke tegn til at heller ikke politiet er i særlig god forfatning.

Men vi har ikke desto mindre manglet et knusende samlet bilde tegnet av noen på innsiden i politiet, slik vi for eksempel fikk for forsvarets vedkommende i 2008, da hærens generalinspektør Robert Mood fastslo at den norske hæren ikke duger til mer enn å forsvare én bydel i Oslo.

Helt til sist fredag. Da offentliggjorde bransjeorganet Politiforum et vitnesbyrd fra den pensjonerte politimannen Jørn Nilsen, som har 37 års fartstid i politiet.

«Politikerne raserer politiet», lyder tittelen på teksten, der Nilsen om sine siste år i tjenesten som operasjonsleder i Skien ganske enkelt fastslå at «det var et sant helvete». Årsaken er ressursmangel, og den resulterende virkeligheten er verre enn undertegnede trodde:

Vi var til tider nede i fire operative patruljer på nattestid; åtte mann som skulle dekke Telemark fylke med cirka 175.000 innbyggere.

Altså én politi per 22.000 innbyggere!

Det er mulig jeg bryter taushetsplikten nå, men det bekymrer meg ikke. Jeg fikk streng beskjed fra politimesteren om at bemanningen ikke måtte offentliggjøres, hverken til pressen eller andre.

I dette tilfellet ser informasjonen ut til å ha nådd alle andre, men ikke pressen. Nilsens vitnesbyrd er mye delt i sosiale medier, men ser ikke ut til å ha nådd noen av avisene.

Den pensjonerte politimannen erkjenner at han ikke hadde mer personell til disposisjon enn at han «ofte måtte avvise folk som virkelig trengte hjelp». At det som regel gikk noenlunde bra, skyldtes flaks, men den varer ikke evig.

Den som er vel vitende om sin egen potensielt fatale utilstrekkelighet, har det ikke bra:

Jeg var sjeleglad da jeg kunne gå av for fire år siden. Jeg ble rett og slett syk av det hele. Så til dere som fortsatt er der ute: Ta vare på helsa og hverandre. Ingen andre gjør det.

Ledelsens lojalitet går oppover i systemet, og systemet vil spare penger, konstaterer den tidligere operasjonslederen. Mellomledere serverer offentligheten usannheter fordi de ikke våger noe annet av hensyn til egen karriere.

Det er ikke bare menige politifolk som blir overlatt til seg selv:

Folks trygghet og sikkerhet betyr dessverre veldig lite. Du kan i dag dessverre ikke påregne politiets bistand nær sagt uansett hvilken situasjon du havner i. Du kan risikere å måtte vente i timevis. Du må greie deg selv som best du kan.

Mange økonomiske midler går med til å skifte ut gamle biler, mens det ikke ansettes flere politifolk – snarere tvert imot, det kuttes også i stillinger. Det øker belastningen på dem som bli igjen.

Nilsen ber publikum om å være snille med dem, og sette pris på at de fremdeles orker jobben:

Ikke la ditt sinne og frustrasjon gå utover de arme tjenestemenn og -kvinner dere møter ute i gata. De gjør en glimrende jobb tatt i betraktning det presset de jobber under og det elendige verktøyet de får tildelt for å gjøre «drittjobben».

Heller ikke politimestrene bør få unngjelde, mener Nilsen. De sitter på åremål og tør ikke kritisere politikerne, slik de burde, så rett heller kritikken direkte mot politikerne, anbefaler han.

Det er tre instanser som er å klandre for tingenes tilstand: Stortinget, regjeringen og Politidirektoratet, med politidirektøren i spissen. Det er politidirektøren og justisministeren, med sine åpenbart kunnskapsløse og virkelighetsfjerne rådgivere, samt muligens Stortingets justiskomite, som til syvende og sist er å klandre.

Politidekningen Jørn Nilsen tallfester krever en mer lovlydig befolkning enn den vi har, og mer enn den som vokser frem.

Den skisserte utilstrekkeligheten vitner om at vi for de fleste praktiske formål ikke har noe politi. Det finnes ikke lenger. Vi går mot anarki og borgervern, konkluderer den tidligere politimannen.

Kanskje vi snarere går mot en befolkning som tar så mange forholdsregler at den ikke er fri lenger.

En befolkning som ikke lever et normalt liv ute i samfunnet, blir jo mindre utsatt for kriminalitet. Slikt pynter også på statistikken, som man deretter kan skryte av. Overlevelsesmodusen som setter seg i folks hoder, blir aldri tallfestet, og vil dermed heller ikke finnes offisielt. Velkommen til fremtiden.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!