Liv Tørres, februar 2006

På femårsdagen for 22. juli-terroren skriver VG at både etterlatte og visse andre sitter igjen med en følelse av at et oppgjør med fremmedfrykt og høyreekstremisme er uteblitt, og at samfunnet ikke er blitt mer tolerant. Dessverre er det en nokså sterk mangel på klarhet i tenkningen som ledsager disse følelsene.

Når man snakker om 22. juli er det fortsatt sorg og følelser som står i fokus, mener Liv Tørres. Hun overlevde bomben i regjeringskvartalet og er leder for Nobels Fredssenter.

Det spørsmålet mange av de overlevende egentlig er opptatt av er: Kan det skje igjen?

– Det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne at angrepet 22. juli var et politisk angrep. Og at faresignalene er der for fremtiden. Breivik reagerte på multikulturalismen og Islam. Og det er mange som deler hans syn. Hvorfor oppfører vi oss da som om det bare finnes én Breivik? spør hun.

Svarene på Tørres’ spørsmål ligger oppe i dagen, men man fortsetter å late som om de ikke gjør det. Like alvorlig er det at fenomenet Breivik og fenomenet høyreekstremisme ikke analyseres med større presisjon.

For å gripe tak i det siste, så anser de aller fleste Breivik som et særtilfelle fordi han ganske enkelt er det, noe enhver som ikke stritter imot innsikten, med letthet kan konstatere. Psykiaterpar nummer to i 22. juli-saken sa at ABB var et helt ekstraordinært tilfelle som ikke lignet noenting de hadde vært borti i sin praksis. Under samtalene med psykiaterpar nummer én kom det frem at han anså mordene på Utøya, eller «dødsdommene» som han kalte dem, som et utslag av overdreven kjærlighet. Og det er nå engang monstrøst å seriemyrde mindreårige kaldblodig.

ANNONSE

Om vi for tankeeksperimentets skyld antar at terroren hadde begrenset seg til regjeringskvartalet, og terroristen ikke hadde vist så tallrike tegn til å være klin hakke sprø, er det nokså klart at den politiske dimensjonen ville ha blitt mer fremtredende. Men fordi det som skjedde på Utøya, var så ufattelig jævlig, foruten at det for normale mennesker ikke gav noen politisk mening å «henrette» mindreårige som ikke har noe ansvar for hvordan verden er, var det fra første stund opplagt at 22. juli ikke bare handlet om politikk.

Når en islamist meier ned mindreårige med en lastebil, gir det derimot både politisk og religiøs mening for jihadister, som både ansporer til denslags på forhånd og applauderer det etterpå, selv om den psykiatriske dimensjonen også der spiller en rolle av og til.

På spørsmålet «Kan det skje igjen?» kan vi derfor med nokså høy grad av sikkerhet svare at det neppe er noen andre som vil gjøre noe så grensesprengende grusomt igjen med noe i nærheten av den samme motivasjonen – fordi det ikke kan være så mange andre personer som er skrudd sammen på samme måte, og som i så fall ikke har noen større sannsynlighet for å gå gjennom den samme utviklingen som ABB.

Det betyr naturligvis ikke at vi ikke kan oppleve høyreekstrem terror i Norge i fremtiden. Jo mer vi blir lignende på Frankrike, desto større er sannsynligheten for at en nervøs norsk etterretningssjef gjør som Patrick Calvar, og advarer politiske myndigheter bak lukkede dører. Høyreekstreme angrep kan åpenbart skje. Skal tro om resignerte politikere i så fall vil si at dette må vi venne oss til?

Selv om det først nylig er blitt advart på den nevnte måten om at sammenstøt mellom islamister og høyreekstreme kan utarte til noe veldig stygt, er ikke det scenariet av ny dato for vårt vedkommende. Muligheten for at norske høyreekstreme kunne angripe muslimer, moskeer eller myndighetspersoner ble i alle fall luftet Document-internt et par-tre år før 22. juli-terroren, selv om vi anså jihad-terror som langt mer sannsynlig.

Det var derfor ingen kjempeoverraskelse i seg selv at det skjedde høyreekstrem terror. Sjokket bestod først og fremst i blodsutgydelsen, de mange unge livene som gikk tapt og tanken på hvilket helvete Utøya ble omgjort til, men også i at det hele til de grader gikk utover grensene for det vi hadde forestilt oss.

For Tørres handler tiden etterpå om at 22. juli burde ha resultert i åndelig og politisk utrenskning:

Myndighetene skulle tatt tak i de virkelige problemene etter 22. juli, mener hun. Rasisme, fremmedfrykt og ekstremisme.

Når ting ikke har skjedd helt etter Tørres’ hjerte, så skyldes det kanskje at verden ikke er fullt så enkel som det uuttalte premisset for dette utsagnet.

Det uuttalte premisset er nemlig at utviklingen i Norge i bunn og grunn er positiv. Det er kjempetopp med mer «mangfold». Det er så udiskutabelt at den som måtte mene noe annet, utgjør et rusk i samfunnsmaskineriet.

Problemet er at det er stadig færre som synes utviklingen går i riktig retning. Man ser seg omkring, og oppdager blant mye annet redusert velferd, redusert sikkerhet og økt splittelse. Andre land er hardere rammet enn Norge, men Norge går samme vei.

Om man skal snakke om ekstremisme, så har innvandringspolitikken som har vært ført i Norge de siste årene, i praksis vært venstreekstrem – på stor skala, ledsaget av utopiske oppfatninger, og med fordømmelser av annerledestenkede.

Hvis det skal tas et «oppgjør» med alle som stiller seg negativ til f.eks. muslimsk innvandring, er man ganske enkelt nødt til å erklære krig mot virkelighetsoppfatningen til et flertall av befolkningen – inkludert mange av dem som administrerer en utvikling de egentlig ikke liker.

Den oppgaven er litt for stor, så man begrenser seg til å vise motvilje mot dem som åpner munnen.

Resultatet er hykleri på nasjonal skala, sannsynligvis verre enn noe skinnhellig og moralistisk kristenhykleri Norge har sett. Et dukkeland.

Et av utslagene er at en akademiker, i dette tilfellet Tore Bjørgo, kan påberope seg evnen til å måle noe han ikke kan definere:

Sammen med kollegene er han i ferd med å kartlegge høyreekstreme miljøer i Norge og internasjonalt. Et sammensatt og vanskelig definerbart miljø – som for tiden vokser i størrelse.

Det er ikke til å unngå at det tenkes uklart i kongeriket når dette er den intellektuelle standarden.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629