Kommentar

Over tre sider lørdag tar Aftenposten ved Kristoffer Rønneberg opp Kinas sterke reaksjon på at fredsprisen gikk til dissidenten Liu Xiabo.

Rønneberg siterer en amerikansk forsker som sier at myndighetene fulgte en klassisk Mao-oppskrift: straff kyllingen for å skremme apen.

Men hvem er apen? USA, sier en anonym kilde til Aftenposten/Rønneberg. Men i Rønnebergs artikkel er ikke USA en passiv mottaker, det er USA som er «skyld» i de sterke sanksjonene mot Norge. Norge blir dermed det uskyldige offer, den dumsnille idealisten, som havner i klem mellom kyniske stormakter, og hvem er verst? Det er USA hvis man skal tro PRIO-forsker Ola Tunander. For kineserne lærer gjerne, men liker ikke å bli belært, hevder Tunander. Som vi vet liker amerikanerne å belære andre om demokrati. Slik får også USA en negativ merkelapp.

Det er interessant å studere oppbyggingen av artikkelen og resonnementene som utvikles. Artikkelen er lang og upresis. Men inntrykket man sitter igjen med er at USA har influert og til dels brukt Norge og Nobelkomiteen som instrument for sin utenrikspolitikk.

Desken har selv oppsummert artikkelens essens på forsiden: Kinas isfront mot Norge skyldes USA. Undertekst:

Fredsprisen ble oppfattet som et ledd i det amerikanske forsøket på å stagge kinas vekst.

Her er detaljene viktig: det står «Kinas vekst», ikke Kinas ekspansjon, eller aggresjon, til tross for at det er slike ord amerikanske forskere bruker. Å stanse eller demme opp for aggresjon ved tildeling av en fredspris til en dissident er legitimt. Å tildele den for å stanse et lands vekst er mye mer tvilsomt.

Tror ikke Aftenposten at man kan lese på Drammensveien? Som Wikileaks-rapportene viste, følger man svært godt med på norske forhold i den amerikanske ambassaden, og selvsagt vier man oppfattelsen av USA ekstra stor oppmerksomhet.

Igjen ser man at en stor og viktig sak munner ut i et perfid angrep på USA.

Det er fremfor alt mangel på presisjon og nyanser som skjemmer artikkelen. Etter en lang beskrivelse av forløpet, med interessante detaljer om kinesiske advarseler før kunngjøringen, om ikke å gi prisen til en dissident, kommer man til spekulasjonen om hva årsaken til den sterke reaksjonen kan være.

Her har man kun en anonym kilde å henge storyen på:

Og hvem er så apen i denne allegorien?

– I bunn og grunn handler hele denne saken om forholdet mellom Kina og USA, sier en norsk kilde med førstehåndskunnskap om saken.

Og forklarer:

– I 2009 og 2010 drev Kina en aggressiv utenrikspolitikk, spesielt overfor landene i regionen, men også overfor USA. Dette førte til motreaksjoner fra USA. Fredsprisen ble oppfattet i Beijing, høyt oppe i systemet, som et ledd i det amerikanske forsøket på å stagge Kinas vekst.

Påstanden er udokumentert og virker noe søkt. USAs forhold til Kina er komplisert. Sterke krefter i Kongressen har lenge krevd at USA straffer Kina for den kunstig lave valutakursen, men så har ikke skjedd. USA har trådd varlig overfor Kina, men markert at man ønsker å være en regional motvekt, for å skape balanse. Hvordan oppfatter Kina en pretensjon? En indikasjon på at Kina avfinner seg med amerikansk nærvær er den fredelige løsningen på den blinde dissidenten som søkte tilflukt på ambassaden og så fikk lov å reise til USA for å studere. Man spådde at saken ville bli opprivende for forholdet. Den var delikat, og hadde mange skjær, men den ble løst uten det store skisma. Dette utfallet rimer ikke med teorien om at straffen mot Norge i virkeligheten hadde adrese USA.

At Rønneberg trekker frem Tunander som sakkyndige sier noe om manglende kritisk sans. Tunander var et tvilsomt navn også før han blamerte seg i Nytt Norsk Tidsskrift ved å trekke Mossad og Israel inn i 22/7.

En viktig sak henfaller til spekulasjoner som rammer vår viktigste allierte. Nok en gang.

Det som hadde vært interessant å få kartlagt var forholdet mellom UD/regjeringen og Nobelkomiteen. Komiteen er politisk oppnevnt og komiteen vil ut fra sin erfaring måtte ta politiske reaksjoner med i betraktningen. UDs misbilligelse lot seg ikke skjule.

Sanksjonene har kostet Norge dyrt, økonomisk og politisk.

Oppmerksomheten burde rettes mot vårt eget system: hittil har det vært omkostningsfritt å være den edleste humanist i verden. Plutselig ser vi at en edel gest har en høy pris. Det syntes å komme overraskende på det norske systemet. Hvordan takler vi denne konflikten? Hva er våre prioriteringer? For dilemmaet mellom realpolitikk og menneskerettigheter er kommet for å bli.

I stedet skyver vi skylden over på USA for noe som er vårt ansvar. Alene.