Sakset/Fra hofta

“However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results”. 

                                                – Winston Churchill

En beretning om politisk forvillelse: 

Å skyte seg i foten er ingen stor kunst, så fremt man har tilgang til det korrekte verktøy. Spørsmålet er ikke; hvordan, men heller; hvorfor gjøre det? Det er det jeg har problemer med å finne ut av.

Den som – metaforisk står der med våpenet rykende i hånden, endatil fornøyd med sin egen prestasjon, vil jeg spørre: – Hvem gav deg våpenet? – Hvordan mener du å skulle gå noe sted etter dette? Jeg innser at dette mennesket, som kaller seg liberalkonservativ, er traumatisert og forvirret, derfor snakker jeg med stemme som til et barn. For ikke å skremme det.

Den intelligente leser må nødvendigvis undre seg – om jeg har gått fra forstanden. Men dette er en metafor for virkeligheten. Jeg kan forsikre dere om at dette faktisk hender, og jeg er like forskrekket selv.

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg ser den liberalkonservative rette skyts mot sitt eget kjøtt og blod, som en «manchurian candidate» programmert med verbal ammunisjon som populisme, rasisme, enkle løsninger og uansvarlighet. Man «ser» formelig kampen som foregår mellom ørene på dem, der tapre hjerneceller kjemper seg frem mot erkjennelsen av at velferdsstaten er et bedrageri, at venstrepolitikk er et luftslott – før blikket deres flakker, og hypnosen igjen vinner overtaket. Det varer da ikke lenge før de rabulerer usammenhengende mot Carl I. Hagen og FrP – igjen – lykkelig uvitende om hvor nære sannheten de endelig var.

Ingenting gjør meg mer vemodig. Det er som å se sitt eget barn velge feil i livet.

Selv deler jeg mange meninger med denne riktignok puslete, men så avgjort gode, personen. Og innser at det finnes et mangfold av meninger i sentrum/høyre av det politiske spekter som er unikt. Som bør bevares. Men alt for ofte ser jeg venstresidens skjellsord anvendt, av mennesker selverklært til «høyre», som om de ikke har en dypere mening.

Alt for ofte ser jeg, for å sitere en anonym ordsmed; «Frp-hat som intellektuelt alibi». – En intelligent begrunnelse behøves derimot aldri, når man på et øyeblikk befinner seg i elitens selskap.

De er ikke så dumme våre lyserøde venner, som man skulle tro av politikken alene. De har lest sin «Dell’arte della guerra.» De forstår sin «splitt og hersk». Venstresiden går ikke av banen for å forsyne sidene av en innbyrdes krig med ammunisjon, dersom de kan tjene politiske poenger.

 – Så vel står det ikke til med våre lyseblå er jeg redd. Og ikke ser det ut til å bli bedre med det første.