Sakset/Fra hofta

«Det er klart jeg gjerne skulle ansatt flere italienere,» sa eieren av baren jeg av og til frekventerer en kveld like før stengetid. «Jeg har jo en stor takknemlighetsgjeld til dette landet, som har gitt meg et bedre liv enn jeg ville ha fått om jeg ikke var blitt med skipet Vlora i 1991.»

Servitrisen fra Kamerun hadde akkurat ryddet bort snacks-tallerkenene og servert siste runde, og en albansk landsmann av ham var kommet for å begynne rengjøringen av lokalet da jeg stilte mitt kanskje noe upassende spørsmål.

«Men vet du hva problemet er?» forsatte han. «De som har uttrykt ønske i den retningen, kan jo ikke jobbe!» «Hvordan da?» ville jeg vite. «Vel, for det første så stiller de gjerne ikke presist til avtalt tid. De begynner å snakke om lønn og ferie uten først å ha vist noen interesse for arbeidsoppgavene. Hvis jeg under tvil lar dem prøve seg likevel, så synes de det er under deres verdighet å sjekke av og til at det er rent på fortauet utenfor, og hvis man gjør oppmerksom på at de er i ferd med å behandle matvarer etter å ha glemt å vaske hendene, blir de fornærmede og sier at jeg maser sånn, uten å tenke på dem som skal putte det de behandler i munnen. Hvem tror de at de er? Skal jeg rydde opp etter foreldrenes forsømmelser?»

«Men dette er naturligvis ikke begrenset til italienere,» fortsatte han. «En bekjent av svogeren min ble arbeidsledig da bedriften han jobbet i gikk konkurs, jeg tror den leverte ferdigmåltider til sykehuset. Så var det snakk om en mulighet hos en liten, høyt spesialisert kjøttfabrikk, men han ville ikke ha jobben da han oppdaget at han måtte innom kjølelageret flere ganger om dagen. Han sier nemlig han har lett for å bli forkjølet! Hva gir du meg? Jeg mener, ta nå på et skjerf da, for svarte!»

Ikke vet jeg om bareieren var klar over det, men hans fremstilling av tingenes tilstand skilte seg ikke vesentlig fra det Jeffrey Sachs, økonomiprofessor ved Columbia University i New York, sier om den yngre delen av Europas yrkesbefolkning.

Sachs er enig med sin Princeton-kollega Paul Krugman i at Europa ikke kan spare og kutte seg til vekst, slik Brussel og Berlin legger opp til. Men han har ikke den samme keynesianske klokkertro som Krugman på at de økonomiske problemene kan løses ved økte offentlige investeringer, og slett ikke alene. Det er ikke først og fremst etterspørselen det er noe galt med i Europa, sier Sachs, men at yngre europeere er mindre flinke, disiplinerte og konkurransedyktige enn såvel sine forfedre som sine jevnaldrende flere andre steder i verden. Og gitt at de menneskelige ressursene er det de er, blir det langt mellom forretningsplanene som får bankene til å gi ny virksomhet kreditt.

Keynesiansk stimulans vil derfor ikke avføde den mest hensiktsmessige respons fra privat sektor, men snarere pengebruk på tull og tøys. Og selv om man skulle lykkes i å forenkle byråkratiet, ta makt fra lobbygrupper som heller sand i maskineriet og gi skattefordeler til innovatører og folk som ansetter, vil ikke all denne tilretteleggingen avstedkomme noen magi, ganske enkelt fordi det er selve den generelle arbeidsevnen som ikke er god nok, en arbeidsevne som tidligere ikke lot seg paralysere av de samme problemene. Jeffrey Sachs mener det er dette fundamentet for økonomien som må legges på nytt.

Hvis Sachs og innehaveren av mitt stamlokale har rett, og det lyder plausibelt, er altså roten til Europas vanskeligheter moralsk. Men det går ikke an å si til medlemmene av en generasjon som har arvet foreldrenes gjeld, og som uten å ha noen skyld i det er oppvokst med luksusen den samme gjelden finansierte, at de må venne seg av med moroa for å jobbe og betale tilbake, men at dette kanskje ikke vil lykkes fordi de takket være de samme foreldrenes oppdragelsesmessige unnlatelsessynder er staur late. Kanskje ville man ikke kommet uskadd fra det om man hadde dratt den der på Puerta del Sol her forleden.

Det behøves snarere barmhjertighet. Og det er ikke mye som er mer barmhjertig enn å forsøke å gjøre det som ellers blir en langt på vei fortapt generasjon, litt bedre i stand til å møte arbeidslivets krav. Om det er for sent å gjøre noe med det i familien, må andre ta foreldrenes plass.