Nytt

Det er forsåvidt hyggelig at et norsk publikum får stifte bekjentskap med Fabrizio Gattis gravende journalistikk. En mann som går inn i rollen som utlending for å se hvordan man blir behandlet som asylsøker eller slavearbeider, gjør en eksepsjonelt grundig jobb — og «Bilal» er en god bok. Men når den kommer etter fem år, begynner den å bli en smule anakronistisk, sine kvaliteter til tross. Den blir en historiebok snarere enn en aktualitetsbok.

Dagsavisen presenterer Gatti og boken hans under tittelen «Drømmen om Europa», som om kontinentet var det samme drømmelandet som på den tiden boken ble skrevet. Til avisen sier forfatteren riktignok dette:

– Men generelt, blant annet på grunn av den økonomiske krisa, er det blitt verre for innvandrerne – ikke bare i Italia, men i alle middelhavslandene. Hvis du mister jobben og ikke finner nytt arbeid innen seks måneder, får du ikke fornyet oppholdstillatelsen din.

Så hvorfor problematiserer ikke Gatti at det også er hærskarer av italienere som i dag jobber under slavelignende forhold? Slik det hele fremstilles passer det best inn i den narrativen som sier at middelhavslandene, fremfor alt Hellas, er blitt xenofobe.

Det er nok ikke så lett lenger å høste forståelse på hjemmebane for protestene mot at innvandrere ikke får fornyet oppholdstillatelser de selv visste var tidsbegrensede, når det for de fleste ikke er jobb å få under normale betingelser, og landets egne borgere har det tøffere enn i manns minne. For endel av disse begynner det å snike seg inn en forståelse av at de kanskje ikke har så mange flere kort på hånden enn den som kommer tomhendt fra den andre siden av Middelhavet.

Kanskje Gatti skal finne jobb i en illegal konfeksjonsfabrikk eller et ditto call-senter i Napolis periferi neste gang?

 

Drømmen om Europa