Kommentar

«Eurosonen kan fortsette også uten Hellas», sier Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble i et intervju med Rheinische Post.

Hvis Hellas ikke overholder reglene, «er det bedre at de forlater euroen», sier Europakommisjonens leder Barroso til Sky Tg24.

Blant europeiske sentralbanker «har man drøftet» såvel muligheten for at Hellas går ut av euroen som konsekvensen av dette, sier nestkommanderende i Sveriges Riksbank Per Jansson til Bloomberg.

I løpet av noen få dager i kjølvannet av et gresk valg som resulterte i et styringsudyktig parlament, har altså tre innflytelsesrike herrer åpent, om enn ikke til de mest sentrale europeiske mediene, snakket om Hellas’ uttreden fra euroen.

Da den europeiske finansuroen begynte, ble enhver snakk om Hellas ut av euroen avfeid som utenkelig. Siden ble det sagt at muligheten ikke kunne avvises, men at det var «usannsynlig» — en sjanse på kanskje ti prosent.

Men hva skal man si når Barroso stiller opp et premiss for det tidligere utenkelige som helt brennsikkert vil inntreffe? At Hellas ikke vil overholde reglene, ligger jo klart oppe i dagen.

Disse utspillene fungerer således som et enda kraftigere signal om at Hellas må ut, og vil utvilsomt bidra til at velinformerte personer gjør enda større mentale forberedelser i den retning.

Ikke desto mindre hersker det stadig full usikkerhet omkring euroens videre ferd, en usikkerhet som er symptomatisk for den uryddige, uoversiktlige og lite gjennomsiktige måten de aller viktigste strategiske beslutninger tas på i EU.

Når man skuer litt tilbake vil man lett innse at dette kjøret mot Hellas spesielt og euroen generelt kunne ha vært unngått hvis man straks hadde sendt kraftige politiske og økonomiske signaler om garantier for såvel grekernes gjeld som euroens soliditet.

Om man så anvender samme logikk på fremtiden, virker det nokså opplagt at et fortsatt fravær av en klar strategisk linje på EU-nivå, bare vil gi økt usikkerhet hos regjeringer, bedrifter, familier og forbrukere. Og det er drepende for fremtidsoptimismen og investeringslysten man er så avhengige av for å skape den smule økonomiske vekst som trengs for å betjene gjelden.

Den kollektive beslutningsudyktigheten i EU skyldes kanskje at en hvilken som helst linje vil være ubehagelig og ha store omkostninger. En oppløsning av euroen, om så bare delvis, vil bli svært messy, med et lignende kjør mot de statene som eventuelt tar grekernes plass som det svakeste leddet i kjeden. Men messy blir det også dersom hele nasjoner går nedenom økonomisk som følge av en altfor rigid pengepolitikk. Nazistenes inntreden i det greske parlamentet gir uhyggelige perspektiver.

De europeiske lederne kan derfor ikke fortsette å gjøre det komfortable valg — eller ikke-valg — å la unionen seile sin egen sjø.

Det er ikke godt å si hvilken medisin som er den minst ille, men pasienten må behandles. Det behøves på EU-nivå en eller annen form for new deal, jo før jo heller. Så var det å finne en Roosevelt.