Sakset/Fra hofta

Document.no kunne notere gode 53.000 unike lesere i april. Det er mange. Vi tror ikke de slenger innom, det er folk som vil ha annen info, et annet perspektiv, og som vet at noe mangler i de etablerte mediene.

Første dag av rettssaken hadde document.no 49.000 unike lesere, til tross den massive dekningen.

Det er ikke bare rom for oss, det er behov for oss. Vi mener disse tallene dokumenterer det.

Vi har gått klar av 22/7, selv om det var en close call. At red. likevel ikke ble innkalt som vitne av forsvaret kan tolkes som en bekreftelse på at det ikke ville vært til fordel for klienten.

Mediene forsøker ikke å klistre oss til ABB på samme måte som før. Dagbladet skrev i helgen:

Document.no: innvandringskritisk nettsted. Breivik var også aktiv her, men møtte motstand fra redaksjonen og kuttet forbindelsen.

Det er nytt og positivt at man skriver at ABB møtte motstand og at det fikk ham til å kutte forbindelsen. Som kjent er omtalen av red. i manifestet ikke positiv. Slik ABB allerede i kommentarspalten i 2009, klaget over at Document.no ville tilhøre begge sider og ikke forsto at man måtte velge.

Det var en viktig dokumentasjon: ABB fikk selv med seg at vi ikke ville velge side, dvs. bli ensidige, som kun dyrket fiendebilder. Derfor kuttet han kontakten. Han kom ingen vei.

Dette er noe helt annet det tilsynelatende korrekte, men i realiteten slue fremstillingen, som står på wikipedia (engelskspråklig):

Breivik sought to start a Norwegian version of the Tea Party movement in cooperation with the owners of document.no, who initially expressed interest but ultimately turned down his proposal because he did not have the contacts he promised.

Atikkelen er et sammenhengende forsøk på å dra document.no ned i søla, bak en tilsynelatende uangripelig fasade. Man gjør det ved å være eklektisk, dvs. velge det som passer inn, og ved å skyve kilder foran seg, og ved utelatelser: feks. omtalen av PFU-saken får frem nazipåstandene, men ikke at avisen ble felt!

Leserne oppfordres til å gå i rette med karaktermorderne og gi en mer objektiv fremstilling i tråd med wikipedias idealer om åpenhet og toleranse. Ikke minst medienes fremstilling av document.no og deres egen åpenhet overfor egne lesere, må være et vesentlig moment.

Som kjent har debatten på de store nettsidene vært adskillig mer svinsk enn på document.no. Noe svineri, blant annet antisemittisme, godtas, mens andre vulgariteter slettes, men det gjør også helt korrekte observasjoner! Grensen mellom uønskede meninger og vulgariteter utviskes. Dette har vært svært uheldig for debatten. Folk har oppdaget at saklige innlegg slettes, de vet at det de har lagt ut ikke inneholder noe hatefullt, det er kun observasjonen og sogar fakta, og registrerer så at det ikke tåles. Ikke noe har vært mer skadelig for den offentlige debatten enn denne lumske og lunefulle sensuren, som har vært og er massivt til stede.

Her ligger trolig noen av forklaringen på uviljen mot document.no: siden har vist hva som ikke må trykkes i norske medier og hvilken informasjon og ditto debatt som norsk offentlighet går glipp av. Derfor har redaktører og journalister følt seg anklaget og avkledd av det vi har holdt på med. For journalister har registrert at leserne blir stadig mer kunnskapsrike og kritiske, og hvor har de det fra? bla. fra document.no, men vi vil heller ikke pynte oss med lånte klær: det vi har presentert har vært hentet fra åpne, respektable kilder – Jyllands-Posten, New York Times, Daily Telegraph. Men noe av tenkningen, syntetiseringen av informasjon, er gjort på egne ben, og det er enda verre, hvis leserne skulle begynne å tenke selv!
(Det er nesten så man hører et ekko av Jens Bjørneboes beskrivelser av pressen i hans tid, her!)

Derfor er det megetsigende at document-redaksjonen ikke er blitt intervjuet av en eneste norsk redaksjon siden 22/7, kun utspurt etter formålet, og ofte med en baktanke om å sette uttalelsen inn i en negativ sammenheng. Mens altså utenlandske medier har kommet og gått med jevne mellomrom, fra sørkoreansk TV, til Jyllands-Posten som idag har intervjuet red. om synet på rettssaken, så langt. Denne taushet, også hva gjelder seminarer, tidsskrifter osv, er talende, og bringer oss igjen tilbake til internett, wikipedia og en større, internasjonal offentlighet.

Norsk offentlighet er ikke lenger en verden for seg, den er infiltrert i en større, og det betyr at norske aktører heller ikke har hele definisjonsmakten.

I september skal Telos-institute ha en konferanse i Aquila i Nord-Italia om Vestens fremtid. Document.no syntes det så svært spennende ut, og sendte på lykke og fromme inn noen linjer om det kunne være interesse for et paper om 22/7 og alt som fulgte. Og sannelig fikk vi positivt svar. Den som lever i den norske andedammen lærer å leve med at man er en stygg andunge. Da er det ekstra hyggelig å bli ønsket velkommen i en større internasjonal sammenheng.

Brannstifterne og karaktermorderne som har skrevet om document.no på wikipedia har altså ikke lykkes, for det er selvsagt det som har vært hensikten: brennmerking og medfølgende utstøting. Så virker det likevel ikke.

Folk i våre dager er klokere. De kjenner lusa på gangen, de sjekker selv, eller med snakker med folk de stoler på, de lar seg ikke lure så lett.

Derfor er det grunn til å avansere langsomt og målbevisst og stole på lesernes sunne dømmekraft.

Konkrete planer

De 53.000 leserne må omsettes i klingende mynt. Red. er blitt en svoren og overbevist tilhenger av det frie marked av all motgang/medgang. Det er leserne og kun leserne som skal avgjøre hva som er liv laga, ikke pappa stat. Hvorfor skal skattebetalerne holde liv i noe som skattebetalerne ikke vil ha? På 70-tallet greide venstresiden å overbevise seg selv om at det var Springer som var udemokratisk som mente at folk stemte ved aviskioskene, mens det var mer høyverdig hvis en avis hadde så høy kvalitet at den måtte ha offentlig støtte fordi ikke tilstrekkelig mange ville kjøpe den. Det lå et kvalitetsstempel i at man ikke greide seg selv!
Dette var tanker fra romantikken og rebellenes tidsalder, der sannheten ikke ble omsvermet på torget. Men da man gikk over til å slåss for statsstøtte, som om kunst og kultur kan avlønnes etter tariffen, mistet man det mest vesentlige; frihet og fantasi. Det er ikke den fysiske sulten kunstneren er avhengig av, det er den indre. Men det lot man som man ikke forsto og hånet de reaksjonære som ville at kunstnere skulle fryse.

Man jukser nå og later som om det å få offentlig støtte er et kvalitetsstempel. Man kompenserer for sin dorskhet, temming og konsensus ved
en mer eller mindre åpen klasseforakt og arroganse. Man bygger identitetsfellesskap mellom de som «vet», cognoscenti, som har den rette smak. Slik faller kultur, identitet og forakten for «grumset» i folket sammen. Derfor blir nye kulturbygg til palasser for det nye smaksborgerskapet, og vanlige folk føler seg litt fremmed. Er dette opplysning eller handler det om noe annet?

Spørsmål

Det ville ikke være noe stort tap for nasjonen om Dagsavisen gikk inn, hvilket den ville, hvis de 40 millionene ble brukt til noe annet. Avisen bruker en stor del av ressursene til å føre kampanjer mot folket som finansierer den. Er det demokrati?

Trenger leserne

For å holde kvaliteten, standarden og en kontinuerlig produksjon må vi ha lesernes økonomiske støtte. En hjertelig takk til alle som betaler månedelige bidrag.

Web-ansvarlig er ved å legge siste hånd på en løsning hvor man legger inn faste oppdrag på paypal-kontoen: en 75 kroner feks, hvis 10 % av leserne gjorde dette ville vi fått en jevn og forutsigbar kontantstrøm. Et AS skal tjene penger, og også meninger er en del av det frie marked, det er ikke det minste mindreverdig ved det. Tvert imot. I ditt ansikts sved gjelder også over tastaturet.

Red. har luktet på muligheten for et kontor i Oslo. Det hadde bydd på visse fordeler. Hvis noen har eller kjenner noen med rimelig lokale forholdsvis sentralt, ville det vært gunstig.

Takk for all støtte, vi har såvidt begynt!

Les også

-
-
-
-
-