Ste­ven Pin­ker kom, så og vant. På en over­be­vi­sende måte demon­stre­rer han tesen om at ver­den aldri har vært mindre vol­de­lig. At vi siden 1945 har entret The Long Peace. Og det blir bare bedre og bedre.

Pin­ker greier å knytte evo­lu­sjons­psy­ko­logi, tek­no­logi og huma­nisme sam­men, til en høy­ere enhet: han demon­stre­rer en usyn­lig motor i en sivi­li­se­rings­pro­sess som idag omfat­ter hele klo­den. Glo­ba­li­se­ring = sam­men­kob­ling, inter­de­pen­dence, og der­for uvilje mot å gå til krig, og pro­ses­sen resul­te­rer i men­nes­ke­lig­gjø­ring. Grad­vis lærer vi og styr­ker de bedre siden i vår natur, de Pin­ker kal­ler “the bet­ter angels of our nature”, et sitat fra Abe Lincoln.

Det er de som har hindret men­nes­ke­he­ten fra å begå selv­mord. Nå har vi kom­met inn i en posi­tiv pro­sess der de gode kref­tene i oss styr­kes, og det omfat­ter større og større deler av men­nes­ke­he­ten.

ANNONSE

Mye taler for at Pin­ker har rett. Han beskri­velse av dyna­mik­ken er intel­li­gent og over­be­vi­sende: Han bekref­ter Opp­lys­nings­ti­dens idea­ler, huma­ni­se­rin­gen som en pågå­ende pro­sess rett foran øynene våre. Den er så revo­lu­sjo­ne­rende at vi ikke ser den. Pin­ker har sam­let sam­men og bret­ter det ut. Slik kan han ved sine bøker bevisst­gjøre oss om hvor vik­tig og dyre­bart det er, det som skjer.

Det er mange tegn på at han har rett: Pin­ker nev­ner selv den ara­biske våren, Kina og Russ­land utgjør ikke noe seriøst auto­ri­tært alter­na­tiv. De må også ori­en­tere seg etter et inter­na­sjo­nalt mar­ked, pre­get av åpne gren­ser.

Og like­vel: noen mot­fore­stil­lin­ger mel­der seg. Er ikke dette frem­skritts­troen i ny drakt? Den som Ves­ten var gre­pet av før 1. ver­dens­krig? Da hadde Ves­ten en usvi­ke­lig tro på frem­skrit­tet. Ver­dens­kri­gen tap­pet Europa for kref­ter. Men den knek­ken land som Frank­rike, Tysk­land og Stor­bri­tan­nia fikk, bør kan­skje ikke for­veks­les med hele ver­den? Ver­den mar­sjerte videre, synes Pin­ker å si. 

Han ser på ver­den sta­tis­tisk, og med et over­ord­net para­me­ter: vold, fysisk vold. Kur­vene fal­ler. Risi­koen for å lide en vol­de­lig død er mindre enn noen gang. 

Pin­ker ville hel­ler ikke påstå at dette er hele sann­he­ten, at det er et uttøm­mende svar. Han snak­ket om de ukjente trus­lene, som kan dukke opp av intet. 

Men også de syn­lige kata­stro­fene syn­tes å for­svinne i hans gra­fer. Når Holo­caust blir en mel­lom­stor kul på en graf, kun et spørs­mål om antall drepte i for­hold til stør­rel­sen på befolk­nin­gen, har man ikke da gått glipp av noe?

Det å være men­neske hand­ler om “mening”. Antall drepte er bare én fak­tor, den vik­tigste er “mening”. For jødene var Holo­caust en kata­strofe uten side­stykke. De ble nes­ten utslet­tet. Tre fire deler av jødene under tysk herre­dømme, ble drept eller omkom. Å sam­men­ligne dette med stør­rel­sen på befolk­nin­gen i ver­den som helht blir menings­løst. Ikke bare for jødene, men også for oss, men­nesker i Ves­ten.

Holo­caust var ikke bare et fysisk angrep på jødene. Det var også et angrep på kjer­nen i vest­lig kul­tur: det var et angrep på his­to­rien helt fra Abra­ham, på De ti bud. Nazis­te­nes bud lød: Du skal drepe. 

Denne mening får man ikke tak på gjen­nom gra­fer, den får man bare ved å ta inn over seg “mening”, og hva det vil si å være men­neske, og det vil si et spe­si­elt men­neske, i en gitt situa­sjon.

Pin­ker er selv jøde, og burde vite. 

Der­for har spørs­må­let om Iran skaf­fer seg atom­vå­pen betyd­ning langt ut over regio­nal makt­ba­lanse, eller den sik­ker­hets­po­li­tiske trus­sel mot Israel. Det hand­ler om de store ting: om ond­skap, om destruk­sjon.

Pin­ker inn­tar viten­skaps­man­nens, dvs. til­skue­rens rolle. Men vi er hele men­nesker, og spørs­må­let om Israel vs. Iran hand­ler ikke om to like­stilte par­ter. Det hand­ler om en dra­ma­tisk his­to­rie, om noen lange trå­der, fra Ur i Kal­dea til Adolf Hit­ler og øns­ket å fjerne jødene fra ver­den, slik his­to­rien bak Purim for­tel­ler. Dette er his­to­rier jødene for­tel­ler for seg selv, for å minne om at en ny Haman all­tid er en mulig­het. Med Hit­ler friskt i minne er det ikke så vans­ke­lig.

Men jødene ser at ver­den rundt dem ten­ker anner­le­des, og mener at det nå er de som er pro­ble­met. De hører utro­lige påstan­der og for­tolk­nin­ger, og de lurer på hva som skjer.

Pin­kers besnæ­rende frem­stil­ling bero­li­ger: det er bare vin­den som ras­ler i bladene. Faren du føler er inn­bil­ning.

Som vest­lig men­neske har man et ansvar for sin egen his­to­rie, og det vil si ansvar for jøde­nes skjebne. Dette ansvar hand­ler ikke først og fremst om jøde­nes fysiske over­le­velse, idag. Det er ikke den som er truet. Men det hand­ler om for­stå­el­sen av den indre sam­men­heng mel­lom jøder og Europa/Vesten.

Noen vil benekte at slike sam­men­hen­ger fin­nes. De insis­te­rer på en måte som neg­a­tivt bekref­ter at det er en slik sam­men­heng.

Denne trå­den fin­nes ikke i Pin­kers kur­ver. Det er den trå­den som gir våre liv mening. Andre har andre his­to­rier de bærer på og har ansvar for.

Glo­ba­li­se­ring vil si å for­stå disse store kul­tur­his­to­riene på deres egne pre­mis­ser. Den jødiske er sær­de­les dra­ma­tisk og spe­si­ell, og for­hol­det til Ves­ten ikke minst. 

Det spe­si­elle er at andre deler av ver­den enten ikke aner­kjen­ner eller stil­ler seg fiendt­lig til denne For­tel­lin­gen. Og som ikke det var nok: ulike stem­mer innen Ves­ten angri­per også denne For­tel­lin­gen på en måte som fra­kjen­ner den legi­ti­mi­tet, sogar eksis­tens.

Dette dra­maet inn­går ikke i Pin­kers gra­fer. Men det er det som gjør oss til men­nesker, og med sin ånds­kraft er Pin­ker selv en bekref­telse på jøders krea­ti­vi­tet og vilje til uni­ver­sell kul­tur.

Man kan der­med la seg inspi­rere av Pin­kers frem­stil­ling, og like­vel vite at noe mang­ler. Det vik­tigste. Men­neske­hjer­tene for­and­rer seg ikke. 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Guest

    Det er vik­tig å se på empiri på rett måte:
    volds­ra­ter ER vik­tige å fast­slå, fordi de kan få oss til å slutte å idyll­li­sere enkeltsamfunn/epoker i for­ti­den.

    Nowadays reg­nes vel stein­al­der­sam­funn og det lyk­ke­lige Anda­lu­sia som de store har­mo­niske peri­oder i ver­dens­his­to­rien; Pin­ker knu­ser slikt poli­tisk kor­rekt myte­ma­keri, og DET er en vik­tig følge av hans arbeid.

  • Beli­sa­rius

    Opti­mis­men er en iboende egen­skap hos men­neske, og noen – opti­mis­tene – har det mer i seg enn andre. Opti­mis­tene er ofte de som er driv­kraf­ten i end­ring. Det er som Daniel Kahn­e­man er inne på i Thin­king – fast and slow også farer ved opti­mis­men og opti­mis­tene, det er jo de som har over­mo­tet og try­ner styg­gest når de først try­ner.

    Homo faber med sine gra­fer og glatte frem­stil­lin­ger er jeg dypt skep­tisk til. Alle som har fått en aldri så liten inn­fø­ring i sta­ti­stikk, og spe­si­elt frem­stil­ling av den ved hjelp av gra­fer vet at gra­fer kan mani­pu­le­res slik at de frem­står som rik­tig, men er egent­lig feil, mao en form for løgn.

    Jeg tar med et sitat fra John Gray:
    “Pin­kers for­søk på å basere håpet om fred på viten­skap er høyst klar­gjø­rende, for det viser at vi all­tid vil ha behov for å tro. Vi tren­ger ikke forsk­ning for å kunne si at men­nes­ket er et vol­de­lig dyr – det viser his­to­rien og sam­ti­den oss. For libe­rale huma­nis­ter er viten­ska­pens rolle så å si å bort­for­klare bevi­sene. De tyr til viten­ska­pen for å vise at vol­den vil avta i det lange løp – derav arse­na­let av sta­ti­stik­ker og dia­gram­mer og den reso­lutte omgå­el­sen av ube­lei­lige kjens­gjer­nin­ger. Resul­ta­tet er ikke mer tro­ver­dig enn marx­is­te­nes bestre­bel­ser på å bevise at sosia­lis­men var viten­ska­pe­lig nød­ven­dig, eller mar­keds­øko­no­me­nes for­søk på å bevise varig­he­ten av det som inn­til for kort tid siden ble hyl­let som «den lange bob­len». Den lange fre­den er nok en slik vill­fa­relse – og like flyk­tig.”
    http://morgenbladet.no/ideer/2011/villfarelse_om_varig_fred

    John Gray beskri­ver en vir­ke­lig­het som jeg kjen­ner meg bedre igjen i enn den Pin­ker kom­mer med, høyst sann­syn­lig er Pin­ker en opti­mist, men det er ikke han som får smel­len når gra­fene hans kol­lap­ser.

    • Bipe­dal_Pri­mate

      John Gray tar litt sterkt i, synes jeg, for her kan det virke som han nes­ten prøver å insi­nu­ere at Pin­ker, eller ihvert­fall libe­rale huma­nis­ter gene­relt, hev­der dette er en trend som vil fort­sette, men Pin­ker har selv påpekt at han ikke trek­ker noen slik kon­klu­sjon ut av tall­ma­te­ria­let sitt.

  • Aesop

    Pin­ker har et poeng i at noen idea­ler har hatt betyd­ning. De reli­giøse spilte inn, men det vir­ke­lig hadde effekt var opp­lys­nings­ti­den. Så kan man da spørre om effek­ten av denne har vært like stor over alt? Jeg tør påstå at det mang­ler litt i hin­du­is­men og ganske mye i islam.

    • The­rion

       For ikke å snakke om diverse orto­dokse kirker.

      Ingen refor­ma­sjon (ut over noen for­søk under Pjotr Vje­li­kij, som raskol­ni­kerne mot­satte seg) , ingen mot­re­for­ma­sjon, og ele­men­ter av opp­lys­nings­ti­den  inn­ført uten­fra.

  • Pin­ker ble omtalt i dagens aftenposten(ikke ofte en ser sort­hvitt­bil­der i den “kulørte” pres­sen, men i dag så jeg to på rap­pen):

    http://www.aftenposten.no/kultur/-Verden-har-aldri-vart-et-bedre-sted-6785018.html#.T2Jll0dNqK0

  • Beli­sa­rius

    Bådet Minerva og Mor­gen­bla­det har gode omta­ler av Pin­ker
    http://www.minervanett.no/2012/03/15/fred-i-var-tid/
    http://morgenbladet.no/ideer/2012/alt_var_verre_for

    Fra Mor­gen­bla­det: “Vi har nok ikke ennå sett et gjen­nom­brudd for slag­or­det «make love, not war», men kan­skje er vi kom­met så langt at det nå er vik­ti­gere å tjene pen­ger enn å røve res­sur­ser gjen­nom krig, sier Nils Petter Gledit­sch.”

    Dette sam­stem­mer godt med hva Anzar Gat skri­ver i War in Human Civi­liza­tion. I den vest­lige ver­den løn­ner det seg ikke å føre krig fordi det er nok res­sur­ser og  “fri sex”. 

    Men man tren­ger ikke se så vel­dig langt ut fra Europa før man opp­da­ger at krig (orga­ni­sert bruk av vold) løn­ner seg. 

    Og man tren­ger hel­ler ikke gå så langt før man tref­fer på folk som har den opp­fat­ning at reli­gio­nen er menin­gen med livet, ikke det å tjene pen­ger som Gledit­sch pos­tu­le­rer.

    Da blir det plut­se­lig andre spille­reg­ler enn de vi for­fek­ter.
    Så langt ser det ut som akti­vis­tene i UD ikke har klart å over­be­vise andre enn seg selv om at det er for­del­ak­tig å gå over til våre spille­reg­ler.

  • Arthur Dent

    Aslak Nore hadde sist helg en dre­pende kom­men­tar i VG om Trond Berg Erik­sens anmel­delse av  The Bet­ter Angels of Our Nature.

    Under tit­te­len Pro­vins­fla­nø­ren mis­ter gre­pet kom­mer syr­lig­he­tene
    tett:

    Tid­li­gere
    kunne norske jour­na­lis­ter og intel­lek­tu­elle som Trond Berg Erik­sen, åpen­lyst
    villede pub­li­kum uten at det fikk kon­se­kven­ser. Den tiden er forbi.

    Men også det har Berg Erik­sen en for­kla­ring på:
    Pin­ker «leker viten­skap» på en måte «som nok kan pas­sere i USA, men som her i
    Europa vir­ker som en pre­sen­ta­sjon av for­ti­den som tegne­se­rie.»

    Selv om kri­ti­kere i New York Times neppe lig­ger søvn­løse av for­mu­le­rin­gen, ville det vært spen­nende om Berg Erik­sen, som altså har gjen­nom­skuet den ame­ri­kanske offent­lig­he­tens hul­het, brakte sine inn­sik­ter til torgs i New York. Men hans engelsk­språk­lige
    site­rin­ger er få og hans inter­na­sjo­nale pub­li­se­rings­liste kor­tere.

    Kri­tik­ken av Pin­ker er omtrent like tro­ver­dig som om en mid­dels norsk fot­ball­spil­ler skulle le hån­lig av fer­dig­hets­ni­vået til Bar­ce­lona.

    Og rett skal være rett: pro­fes­sor Trond Berg Erik­sen har fak­tisk en inter­na­sjo­nal
    kar­riere. Han er en utmer­ket tur­guide for kul­tur­in­ter­es­serte nord­menn i Ita­lia.

  • wiwaro

    Men­nes­ke­lig er å se sin egen­in­ter­esse. Straks fre­den har vart lenge nok vil noen se for­de­len av å bruke til­gjen­ge­lige mid­ler for å vinne seg i makt og for­de­ler, med alle mulige mid­ler. Leng­den av fre­den øker poten­sia­let. Det bekref­ter his­to­rien fullt ut gyl­dig­he­ten av. Fri­hets­rom­met for volds­ut­øvelse er sterkt økende i vår tid, og malm­eks­por­ten fra gru­vene i Kiruna er all time high; det går til opp­rust­ning, bare se på Kina. Første og andre ver­dens­krig ble utløst av riva­li­se­rende ver­dens­mak­ter som øns­ket refor­de­ling av revi­rer; i dag har vi nye pre­ten­den­ter i rikt monn på alle kon­ti­nen­ter, mens det kon­ti­nen­tet som skal for­svare offent­lig­het og demo­krati, er i dyp krise og har i rea­li­te­ten lagt ned sine for­svar. Noen tror at Irans mulige atom­vå­pen er den største trus­sel, men glem­mer Isra­els eksis­te­rende poten­siale.  De har stag­nert i sub­jek­tive betrakt­nin­ger,  for sann­he­ten er at FNs ved­tak om sta­ten Isra­els opp­ret­telse i 1948, og med norsk Gene­ral­sek­re­tær, var et like ille­vars­lende inter­na­sjo­nalt avtale­for­hold, som Ver­sail­les­trak­ten i 1919. Enten får vi en enstats­løs­ning i Pale­stina eller det ulø­se­lige pro­ble­met eltes i form av en ny ver­dens­krig, inn­til kref­tene er uttømt, og par­tene kry­per til for­hand­lings­bor­det. Eller bare den ene par­ten vin­ner. Vi får selv­sagt aldri en ver­dens­re­gje­ring og evig fred, eller bare en fel­les opp­fat­ning av hvor­for men­nesker fin­nes på jorda. Hadde vi kom­met dit Grundt­vig poin­terte for 150 år siden, var vi kom­met langt: Først men­neske, så din reli­gion. Det betyr at respek­ten for men­nes­kets verd må set­tes over reli­giøse dog­mer av alle slag. Det ser san­ne­lig ikke lovende ut hel­ler på dette plan.
      Men­nes­kene fort­set­ter å krige så lenge de ser seg tjent med det. Ingen psy­ko­log eller sam­funns­vi­ter kan endre på det. Njåls saga er en mye bedre resept på mel­lom­men­nes­ke­lig sam­hand­ling enn all ver­dens sta­tis­tiske fram­skri­vin­ger. Det for­hind­rer ikke at noen av de sam­funn vi kjen­ner i dag har utvik­let seg kva­li­ta­tivt til det bedre. Men er men­nes­kene i disse sam­fun­nene rede til å for­svare sin kva­li­tet, og greier de i det hele tatt å defi­nere vare­fakta for hva offent­lig­het og demo­krati egent­lig hand­ler om? Så er det våre fore­trukne sam­funns­ty­per som er i vekst i ver­den i dag?

  • Ante_­Bergan

    Nei, men­neske­hjer­tene end­rer seg ikke. For egen del har jeg fun­net stor mening i John Grays per­spek­ti­ver. 

    En libe­ral huma­nist som er over­be­vist om ver­den kon­ti­nu­er­lige pro­gre­sjon mot sta­dig nye moralske høy­der, vil finne Gray i over­kant pes­si­mis­tisk, for ikke å si pro­vo­se­rende. Jeg tror at pro­gres­si­vis­men er vår tids over­tro. Som Gray sier:  “Men hvis Dar­wins teori bare er til­nær­mel­ses­vis rik­tig, fin­nes det ingen rasjo­nell grunn til at men­nes­kets atferd skulle endre seg radikalt.”Men for all del, det kan godt være at i år 2100 kom­mer ver­den til å være et langt mer rolig sted en hva den er i dag, men kan du garan­tere at det ikke vil komme en ver­dens­krig eller to i mel­lom­ti­den? Kan du garan­tere at Europa, dette kri­gens kon­ti­nent, ikke vil opp­leve nye blod­bad, etnisk rens­ning, reli­giøse fei­der før den store fre­den på nytt skal senke seg?Men for guds­for­latte, mate­ria­lis­tiske euro­pe­ere blir dette for nakent og kaldt, men tren­ger noe å trøste seg med, et håp om en sta­dig snil­lere ver­den. Det må du har når du ikke har noe annet enn mate­rien, da tren­ger du en libe­ral-seku­lær him­mel­teo­logi; tusen­års­ri­ket uten for­dom­mer, rasisme og frem­med­frykt. Jeg fore­trek­ker en syk­lisk og skal vi si asia­tisk eller bibelsk for­stå­else: etter de syv fete, kom­mer de syv magre år. Ad infini­tum. I fete tider frem­står de med vår over­be­vis­ning som lat­ter­lig, men i treng­sels­ti­der er det vi som har ban­ket ned på lånet, lagt oss opp noen gull­myn­ter og skalket lukene, klare for stormen.For å se på hva frem­ti­den vil bringe, er det bare å se bak­over i his­to­rien. Frem­ti­den er varia­sjo­ner over denne, i det store og små.