Kommentar

I en kommentar til utviklingen i Breivik-saken i Frontpage, skriver Bruce Bawer om sine inntrykk av den norske sosial- og rettspleien at den viser «en dyp mangel på individuelt ansvar forkledd som utsøkt sosial omtanke». Observasjonen er skarp, og han kunne nok ha gjort den i andre sammenhenger også. Det er utvilsomt noe i det han sier.

Den høyst usjarmerende kombinasjonen Bawer skisserer fremstår ved første øyekast som hykleri, en universell defekt som det er fort gjort å ty til som forklaring. Men denne defekten er ikke så unik for Norge som eiendommelighetene ved det norske samfunnet, og hvis det ble arrangert verdensmesterskap i hykleri, er det tvilsomt om nordmannen i det hele tatt ville havne i nærheten av seierspallen.

Det er derfor grunn til å tro at det er litt mindre opplagte mekanismer enn forfengelighet som gjør seg gjeldende her. For nordmannen er det viktigere å få være i fred til uforstyrret å dyrke både sine gjøremål og sine overbevisninger enn det er å ta seg godt ut i andres øyne, vel vitende om at det ikke nødvendigvis ser så pent ut bak fasaden.

Det er altså snarere en mer gåtefull form for dobbelthet som bor i nordmannen.

For nordmannen besitter en pussig kombinasjon av naivitet og overbevisning om at han alltid vet best. Og denne overbevisningen er gjerne ledsaget av en besluttsomhet og en stahet som i lag utgjør en grell kontrast til naiviteten, som ikke er erkjent. Denne egenskapen er et tveegget sverd: Den kan gi storslagne resultater, men også katastrofale sådanne.

Besluttsomheten trenger ikke manifestere seg i et brennende ønske om å gjøre noe, den kan like gjerne resultere i en inaktivitet som er standhaftig i sin fastlåsthet. Og overbevisningen trenger ikke rokkes av observasjoner, selv ikke når disse burde bevege ens hjerte. Det er ikke alltid man vet hvilken modus som er den dominerende, den naive eller den overbeviste. En konsekvens er at en person som i det ene øyeblikket fremstår som godfjottet, i det neste kan vise seg helt skånselsløs.

Trolig er årsakene å finne i et klima som man langt på vei var prisgitt, samt lang tids isolasjon og ditto nødvendighet av å være selvhjulpen for i det hele tatt å kunne overleve — fenomenet går igjen i den praktiske sansen hos moderne nordmenn, som håndterer religion, politiske ideer, håndverktøy og startkabler akkurat like anstrengelsesfritt.

Vår egen frittalende newyorker har uansett satt fingeren på noe, men det er stadig til Ibsen vi må gå for å finne det mest realistiske portrettet av personligheten det er tale om.

For når nordmannen ignorerer de høye menneskelige kostnadene ved sin streben etter idealer andre ville avfeid som uoppnåelige, er det Brand som er på ferde: den kompromissløse presten som ofret sin egen sønns liv for ikke å oppgi sin misjon på et sted som ødela helsen til den lille — fanatikeren som lokket bygdefolket opp på den kalde og forblåste vidda heller enn å la dem fortsette det normale livet nede i bygda. I det han utvilsomt oppfattet som godhetens tjeneste, viste Brand en forbausende brutalitet.

Når visse idealer i postmoderne tid tar bolig i det sekulariserte presteskapets sinn, er kompromissløsheten og hardnakketheten bevart. Også den dødelige sjelens dennesidige frelse krever at idealet settes øverst — kanskje blir det til og med enda viktigere enn før, for perfeksjonen skal oppnås i løpet av dette ene livet.

Brands naivitet befant seg i hovedsak på et religiøst plan. Han trodde til enhver tid at han visste hva som måtte gjøres for at han selv og andre skulle finne nåde i Guds øyne. Det var først idet skredet var i ferd med å gjøre ende på ham at Brand hørte en røst forkynne at Gud er kjærlighet, en kjærlighet som forholder seg til de skrøpelige menneskene slik de er, med tilgivelse og omsorg for deres behov. Prinsippene er i denne sammenheng tjenere, ikke herrer som ødelegger mennesket.

Brands sekulære etterkommere tror også at de sitter med sannheten, og det til tross for at observasjoner er nok til å gjendrive en slik oppfatning — det behøves ingen teologi. Så lenge sannheten er at det behøves mildhet mot forbrytere, ser man bort fra at noen andre uskyldig betaler prisen for denne ortodoksi. Hvis multikultur er det høyeste gode, stiller man seg likegyldig til kostnadene i form av trengsel, kriminalitet, nedbrutt tillit og sosial uro ved å innrette seg slik at man ikke kommer i skade for å observere disse tingene. Man unnlater å gjøre noe med det hvis det innebærer å gi avkall på doktrinen, slik Brand unnlot å gripe inn da sønnens helsetilstand forverret seg.

Det er ikke nødvendigvis nært beslektet med det totalitære eller det mordlystne, for det sadistiske elementet mangler. Man blir lei seg når ens barn dør, men det rokker ikke ved overbevisningen. Man sier ikke som en Mao, en Hitler eller en Breivik at de som er uenige eller ikke passer inn, skal utslettes. Men de skal vite at de i likhet med Brands mor heller ikke får syndsforlatelse på dødsleiet.

Ibsens foruroligende dramaskikkelse tok sikte på alt, men oppnådde til slutt intet. Det ville kanskje være på tide å trekke lærdom av feilene hans også.

Les også

-
-