Kommentar

Regjeringen har opprettet en nettside mot radikalisering, og oppfordrer til angiveri/tips. Det er ullent hva «radikalisering» betyr, og anmelderiet har flere tvilsomme sider.

Avbildet er en Eminem-lignende figur i hettegenser, en ensom ulv? Klikker vi inn på dansk politis side om radikalisering, får vi opp et bilde av hijab-kledde jenter. Forskjellen er neppe tilfeldig.

Regjeringen vil ikke si at det er høyreekstreme man retter seg mot, men antydninger og begrepsbruk tipper i den retning.

Regjeringen burde vært seg bevisst at hvis den gir en for ensidig og tendensiøs definisjon av radikalisering, kan den selv bidra til polarisering og støte folk fra seg. Ett dårlig turnert tilfelle kan utløse motstand og ikke samarbeid.

Hva er radikalisering? Portalen innrømmer at den ikke har noe klart svar. Eller tør den ikke?

Skal man kommunisere med unge mennesker eller publikum generelt, er åpenhet en forutsetning. Det er ingenting på regjeringens nettside som viser at man er klar over at ord kan bety forskjellige ting, og at den som stempler andre, selv kan ha problemer.

Eksempelvis, overskriften lyder:

Hva er radikalisering og voldelig ekstremisme?

Her blander man to begreper. Radikalisering er én ting, voldelig ekstremisme noe annet. Er det en pendant til den gamle hasjdebatten? I gamle dager hevdet man at den som prøvde hasj, hadde stor sjanse for å prøve tyngre stoffer. Avskrekket det? Neppe. Det virket snarere mot sin hensikt.

Sammenblanding av radikalisering og voldelig ekstremisme smaker av det samme. Man ønsker å ramme radikalisering, men tør ikke eller klarer ikke definere det, og skyver derfor ekstremisme, sogar voldelig ekstremisme for å være på den sikre siden, foran seg.

Alle er mot voldelig ekstremisme. Når derfor regjeringen oppfordrer til å angi folk som man tror kan være i en «radikaliseringsprosess», forsøker den å skape en assosiasjonsrekke som skal forlede folk. Man kobler visse begreper til hverandre uten å gi ordene en presis betydning. Det er moralsk og politisk tvilsomt.

Det er unødvendig å si at det er slike assosiasjonsrekker medier, politikere og forskere har forsøkt å skape etter 22/7. Visse ord gis et vagt innhold, men de kobles sammen – høyrepopulist, høyreradikal, høyreekstremisme – og sluttresultatet står og dirrer: terror. Hvis det godtas, hvis det går inn hos borgerne, kan hvem som helst i prinsippet bli utsatt for mistenkeliggjøring. Dette overgår MacCarthy-tiden. Det er nettopp den type strikk-begreper som venstresiden tradisjonelt har advart mot, når den forestilte seg at en lov kunne bli brukt mot den.

Nå er rollene byttet om.

Slike strikkbegreper har den egenskap at de smitter de som bruker dem. De tror selv på det de sier.

To påfallende trekk slår en: Regjeringen understreker at det er OK å være radikal. Radikalisering er noe annet. Det er en pussig distinksjon. Den lyder hjemmestrikket og selvgod. Er det fordi forfatterne slår ring om sine egne oppfatninger og sin egen fortid? De hører hjemme i miljøer der ordet «radikal» er et honnørord. Det gjelder m.a.o. å ta patent på ordet og merkevarebeskytte det, slik sosialdemokratene i Sverige har villet ta patent på uttrykket «den nordiske modellen».

Ingen tegn til smil eller ironi i teksten.

Men mellom radikalsering og ekstremisme gjøres ingen distinksjon. Her er hensikten å blande mest mulig. Stay away! Ligg unna nettsider som får et dårlig stempel. Hold din sti ren hvis du vil det skal gå deg godt.

Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal. Det er virkemiddelet, altså viljen til å bruke vold, som er sentral. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger, noe vi har sett både i Norge og resten av Europa. Mer om erfaringer med voldelig ekstremisme i Norge og Europa kan du lese i kapittel to i handlingsplanen «Felles trygghet – felles ansvar«.

Radikalisering er altså en prosess som kan føre til at en person blir en ekstremist. Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person. Det er heller ikke slik at alle som er i en radikaliseringsprosess, blir voldelige ekstremister.

Regjeringen skal forklare og beskrive hva «radikalisering» består i, og nevner flere elementer. Men ikke ideer! Folk som vil patentbeskytte ordet radikal, bør vite at det er ideer som radikaliseres, men det nevnes ikke, for da måtte man konkretisere hvilke ideer det er som radikaliserer dagens unge.

Det er vanskelig å gi en konkret oversikt over hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige. Sentrale elementer kan være gruppedynamikk, endring av vennekrets, tilbaketrekning fra samfunnet eller karismatiske lederskikkelser. Hvordan en radikaliseringsprosess skjer vil variere, og kan fortone seg på svært ulike måter for ulike personer. Samtidig finnes det noen karakteristiske trekk det er mulig å fange opp.  Prosessen karakteriseres gjerne ved følgende utvikling:

  • utvikling av et ensidig verdensbilde
  • ikke rom for alternative perspektiver
  • drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig
  • en tanke om at hensikten helliger midlene

I de to første punktene over, utvikling av ensidig verdensbilde og at det ikke rom for alternative perspektiver, legger vi at en person utvikler et svart-hvitt bilde av verden hvor det skapes et tydelig skille mellom «oss» og «dem». Her dominerer enkle fiendebilder og enkle løsninger. Personer med ensidige verdensbilder vil helt naturlig oppfatte det som at de forvalter den objektive sannheten, altså at deres måte å se verden på er den eneste rette. De har ofte en oppfatning av at den som eier den objektive sannhet ikke trenger alternative perspektiver eller nyanser.

Her velges det politisk korrekt språk. Man unngår en politisk debatt til fordel for diagnostisering: Myndighetene er en mann i hvit frakk som skal bestemme om du lider av en syk forestilling om «oss» og «dem». Dette er en invitasjon til overgrep.  Teksten problematiserer ikke hvem som skal fastlegge kriteriene for et «ensidig verdensbilde» og hva de skal gå ut på. Det virker som politisk synsing.

At man kobler dette til en angivertelefon, sier noe om at man mangler motforestillinger til hva man selv driver med.

Det er til overmål mulig å tipse anonymt. Hvordan skal politiet kunne avgjøre hvem som «radikaliseres»? Kan det tenkes at det er ulike typer «radikalisering» og at noen kanskje kan være adekvate? Avhenger det ikke av omgivelsene, av graden av forståelse for avvikende meninger?

Mot slutten åpner seg teksten seg en smule: Man nevner at slike miljøer kan oppstå i alle religioner.

Men avslutningsmessig helgarderes det. Man har forut sagt at ikke alle radikaliserte blir voldelige ekstremister, men potensialet er der, og just in case:

Den diskret og ikke-kriminelle adferden som preger mange i en radikaliseringsprosess gjør dette utfordrende å identifisere eller overvåke for politi og andre aktører. Det er en gråsone mellom marginaliserte personer og utvikling mot ”uheldige” miljøer (parallellsamfunn), og de som utvikler seg til en direkte trussel mot storsamfunnet som de ikke lenger har lojalitet til. De som befinner seg i en radikaliseringsprosess men ikke oppfordrer til eller bruker vold, kan fortsatt utgjøre en trussel.

Denne siste setningen er noe venstresiden i gamle dager ville slått hardt ned på: Det er en blanco-fullmakt. Enhver som radikaliseres, kan utgjøre en trussel. Mao: Selv om de virker tilforlatelige, kan skinnet bedra. De bør holdes under observasjon.

Det er en oppfordring til politisk overvåkning, og den er usmakelig i den enfoldige måten den fremsettes på.

Venstresiden tok et oppgjør med politisk overvåkning gjennom Lund-kommisjonen, som slo fast at det var totalt uakseptabelt. Flere fikk tilbud om å se mappa si.

Nå gis det generelle, vage beskrivelser av politiske oppfattelser som farlige. Det legges inn en risiko-faktor, et hvis, som ingen kan evaluere, og for sikkerhets skyld anbefales borgerne å tipse politiet anonymt.

Hvis dette hadde vært i det borgerlige Norge, ville venstresiden gått amok, protester og demonstrasjoner ville haglet. Nå er det taust, eller det møtes av en tilfreds mumling. Det er slik man vil ha det.

Legg merke til datoene for postene og tenk etter hvor mange artikler du har sett i pressen om dette, kort etter at pressen og politikerne drev kampanje mot Datalagringsdirektivet. Da var man opptatt av personvern. Nå har vi kommet i en situasjon der personvern er avhengig av hvem vi snakker om.

Tonen er vennlig, appellerede: Anmeld naboen hvis du vil ham vel!

Bekymret for noen?

Bekymret for radikalisering?
[20.10.2011]

Hvis du er bekymret for at noen du kjenner er radikalisert eller er i ferd med å bli det, kan du kontakte politiet for råd og veiledning.

Hva innebærer det å kontakte politiet?
[21.11.2011]

Det er viktig å si ifra hvis du er bekymret, så politiet kan undersøke om noe faktisk er galt. Hvis du vil, kan du være anonym når du kontakter politiet.