Sakset/Fra hofta

Den offentlige debatten har så langt i 2012 vært tidvis et sørgelig skue, der personer med dårlige spøker og avvikende meninger har stått i sentrum.
Jeg skal ikke bruke for mye tid på mokkamenn, men jeg konstaterer at all verdens dårlig språk og bannskap aksepteres med største selvfølgelighet. At vi ikke stusser over den kulturelle forflatningen den sistnevnte språkbruken representerer, men lar oss opprøre av en ubetenksomhet, sier mer om selvgode kulturpersonligheter og et konformitetspress vi sjelden diskuterer konsekvensene av.

I de siste dagene har imidlertid oppmerksomheten vært rettet mot forfatteren Per Haakonsens oppfatninger av årsaken til drapene på Utøya og Aleksander Kielland ulykken, men vi kan også ta med saken om en lege som ikke fikk jobb ved Oslo Universitetssykehus fordi han ikke tror på Darwins utviklingslære og som Vårt Land kunne melde om den 24.janaur.

Det er selvfølgelig helt på sin plass at de som føler for det, reagerer på ulike uttalelser og oppfatninger, men det har skjedd noe med debattklimaet i Norge som gjør at fremtiden skremmer. For hvorfor er det slik at vi bruker så mye tid på å diskutere og fordømme overbevisninger og trosretninger som ikke har konsekvenser for andre enn avsender, en tro uten oppfordringer om fremtidige handlinger, men debatterer i største fordragelighet om Sturla Stålsett har rett i at niqab og hijab utgjør et demokratisk problem, eller om islams terror skyldes undertrykkelse eller ei?

Et demokrati er fullstendig avhengig av at det skal være fri meningsbrytning, uten en slik frihet vil ingen tørre å komme med motforestillinger av den rådende politikken. Men når utfallet av et enkelt foredrag på et lokallag i et politisk parti, kan føre til at en biskop med kongen til stede bruker anledningen til verbalt sett å hogge hodet av en stakkar, ja da har den åpne debatten dårlige framtidsutsikter. Det blir en studie i en moderne inkvisasjonsprosess, der media og andre offentlig godkjente kommentatorer er bødlene. For hvem tør å utfordre slike krefter? Hvem orker å gå i mot den politiske konsensus, når det du risikerer er en behandling som gjør brenning på bål til et lystelig alternativ?

Hva innebærer det egentlig at Haakonsen tror at Gud straffer i vår egen tid? Hva betyr det at en lege ikke tror på Darwins utviklingslære? Svaret er ingenting, ingen verdens ting, men allikevel lar mange seg opprøre, opprøre over at noen mener at deres handlinger er feil, eller at deres verdensanskuelse ikke er holdbar. Haakonsen har aldri sagt at det er opp til oss å gjennomføre Guds straff, ingen kristne vil noensinne gjøre det, men han har vurdert ulike historiske hendelser og kommet frem til hva han tror er årsaken, på samme måte som lege Mads Gilbert mente at 11. september kunne forstås ut fra USAs utenrikspolitikk. Men Gilbert er senere hedret av både den ene og andre, selv om hans forståelse for terror oppmuntrer nye terrorister. Haakonsen derimot, fikk hodet sitt servert på et fat til kongen under en gudstjeneste.

Det er noe skremmende autoritært over et samfunn som frykter mennesker med meninger som ikke får konsekvenser for andre enn dem selv, men klapper personer som Sturla Stålsett på skulderen når han arbeider for at vi skal akseptere en religion som vil endre vårt liberale samfunn, eller hyller leger som arbeider for stater der terror er et akseptert virkemiddel i kampen mot Israel.

Kjell Skartveit

Les også

-
-
-
-
-