Sakset/Fra hofta

De fleste har via en eller flere av de tallrike referansene i kunst, litteratur, film eller populærkultur hørt om de sju dødssyndene: hovmod, misunnelse, vrede, grådighet, livslede, fråtsing og utukt.

Noen slike referanser finnes også til de fire kardinaldyder: mot, rettferdighet, selvbeherskelse og klokskap — på latin fortitudo, justitia, temperantia og prudentia. I vårt eget land har vi statuene foran tinghuset i Bergen, litt lenger sør finner vi f.eks. bronserelieffene på den sydlige inngangsdøren til dåpskapellet i Firenze. Men disse er utvilsomt langt færre.

Til forskjell fra dødssyndene, som har sitt opphav i kristen tenkning, kan tanker om kardinaldydene spores helt tilbake til de gamle grekerne, så hva kan det komme av at disse ikke er like kjente?

Kanskje har det å gjøre med at mennesket har større fascinasjon for det onde enn det gode, noe enhver kan konstatere ved å åpne en avis eller se hvor mye kriminallitteratur som selges. Dantes Helvete er da også mer litterært appetittvekkende enn Paradiset. Dyd er jo rett og slett litt kjedelig, om enn nødvendig for å leve noenlunde sorgløst i det lange løp, mens synd for en stakket stund kan være fryktelig gøy.

Den kristne tradisjon anbefaler naturligvis et dydig liv, og Den katolske kirkens katekisme refererer fortsatt i dag til de fire kardinaldyder. Den store middelalderskolastiker og stadig autoritative Thomas av Aquinas var ikke dummere enn at han i sin tid innså den store verdien av disse fire kvalitetene identifisert i gresk filosofi, så han innlemmet dem i den kristne etikk, og med sin sans for hellige tall la han til de tre kristne dydene tro, håp og kjærlighet. Slik endte han opp med i alt sju hoveddyder, et passende motstykke til det samme antall grove synder.

Dydene er ellers endel vanskeligere å få ordentlig mentalt tak på enn syndene.

For mens de sju dødssyndene helt fint kan forstås og dveles ved hver for seg, må kardinaldydene betraktes samlet. Det holder nemlig å utføre én synd for å bli syndig, men man må besitte alle fire dyder for å være dydig. For isolert sett kan en dyd være etisk irrelevant, eller i verste fall ende opp som alt annet enn en dyd, noe allerede Sokrates drøfter på slutten av sin dialog med Protagoras, nedskrevet av Platon.

Det som særmerker den dydige, er at vedkommende handler rett i en lunefull, av og til fiendtlig, verden. Derav nødvendigheten av f.eks. rettferdighet. Men rettferdigheten er tannløs uten styrke, og for å vise styrke behøves det ofte mot. Det uhemmede motet risikerer imidlertid å tippe over i overmot, altså dumdristighet, som ikke er en dyd. Derfor trengs også selvbeherskelsen for å holde en tilbake fra å gjøre noe overilet. Men om selvbeherskelsen lammer en fullstendig, er den gått over i feighet, som opplagt er langt fra noen dyd. Evnen til å skille mellom situasjonene som skal møtes med mot eller beherskelse, krever dessuten klokskap.

Ordet «mot» er forresten ikke nødvendigvis alltid den beste oversettelsen av kvaliteten som på latin kalles «fortitudo». Man kan jo tenke seg situasjoner hvor det krever mot å vise selvbeherskelse. På engelsk heter det samme ordet «fortitude», som jo også av og til betyr styrke eller tapperhet. Klokskapen avgjør altså om man skal vise styrke eller beherskelse, hvilket i stridssituasjonen Sokrates taler om svarer til kamp eller flukt, dvs. taktisk tilbaketrekning.

Gitt at styrken kan ramme, behøves det rettferdighet for å anvende den. Og på den måten ser vi hvordan dydene støtter, utfyller og balanserer hverandre, for slik å utgjøre en harmonisk enhet. Et eksempel på henvendelse oppover med forespørsel om å få utdelt tre av disse kvalitetene, finnes i en velkjent bønn hvis opphavsmann er ukjent:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference.

For kunsteren er det dog uråd å fremstille en menneskeskikkelse med fire kvaliteter samtidig, så han må gjøre et valg. Andrea Pisano (1290–1348) har illustrert motet med skjold og kølle, rettferdigheten med skålvekt og hevet sverd, klokskapen med en — formodentlig listig — slange i en kvinnehånd, og selvbeherskelsen med et sverd som holdes nede i sliren.