I Samtaler på Tusculum skriver Cicero: «Sokrates var den første som brakte filosofien ned fra himmelen og anbrakte den i byene, introduserte den i hjemmene og tvang den til å stille spørsmål om liv og vandel og om gode og onde ting.» Sokrates brakte filosofien bort fra det rent spekulative og til det som har konkret betydning for det moralske og politiske liv. Tradisjonen sier – med rette eller urette – at moralfilosofien begynte med Sokrates. Moralfilosofiens objekt, «det gode», er det som står i sentrum for Sokrates’ filosofiske undersøkelser.

Det Sokrates mener med «det gode», er det vi burde ønske å gjøre for sin egen skyld, altså ikke et rent instrumentelt gode. Men det gode er også gagnlig og nyttig, det bringer lykke (eudaimonia) og hjelper mennesket å fullbyrde sin rette natur som rasjonelle og moralske vesener. Alle de ulike dyder – visdom, mot, rettferdighet, måtehold, dømmekraft – springer ut av kunnskapen om det gode. «Kjenn deg selv» (gnothi seauton), den berømte innskriften i Apollotempelet i Delfi, viste til selvinnsikt som dydens begynnelse. Å kjenne seg selv innebærer kontinuerlig selvrefleksjon, noe som igjen krever ydmykhet, ærlighet og motstand mot selvbedrag.

Moralen er et uttrykk for vår sanne natur, som vi realiserer når vi er i harmoni med den kosmiske orden. Lykke er likedan noe vi opplever når vi er i samklang med den kosmiske harmoni. Rettferdighet er å være i harmoni med den indre orden i vår sjel. Kjærligheten (eros) må være rettet mot det gode (agathon). Pasjonene må kontrolleres av dømmekraft og måtehold (sofrosyne).

Sokrates avslørte også den falske fromheten til dem som ville synes gode uten å være det, eller det vi i dag ville kalt «dydsposering». Sann fromhet er imidlertid å se at rett og lov har sin rot i det guddommelige og å handle deretter. Fromhet er å forsøke å fatte de guddommelige tingenes essens. Lydighet til den guddommelige befaling, det er livets oppgave, selv om det ofte vil innebære konflikt med omgivelsene.

Alt Sokrates gjorde, som han selv hevder under rettssaken, var å oppfordre sine medborgere til å vise større omsorg for sjelen. Menneskene var opptatt av kroppens behov, penger, eiendom, status og ære, men ikke av kunnskapen om det sanne og det gode eller om å forbedre sjelen. Derfor kan vi med god grunn kalle Sokrates for en sjelens filosof. Sjelen er for Sokrates den guddommelige delen av mennesket, og det er en religiøs plikt å pleie sjelens godhet. Dermed plasseres det åndelige høyest i et naturlig hierarki av verdier, materielle verdier lavere, og makt og rikdom helt nederst. Det er dét Augustinus i den kristne verdiforståelsen mener med ordo amoris – den naturlige prioritet av det som er av høyest verdi og som vi bør elske mest. Men i et moralsk korrumpert og degenerert samfunn, der maktsyken og materialismen regjerer, er dette verdihierarkiet snudd på hodet. Den betydning Sokrates ga sjelen og det indre liv som det mest verdifulle ved mennesket, skapte en tradisjon som la vekt på det åndelige og etiske, og beredte dermed det jordsmonnet som kristendommen senere skulle spire i.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.