Pave Benedikt XVI kom i sin tid med følgende oppfordring til ikke-troende: Lev som om Gud fantes. En lignende oppfordring gis herved til folk som skriver anonymt: Skriv som om det var under fullt navn.

Det er for tiden ca. en sjettedel av leserkommentarene som refuseres, hvilket er en liten økning siden september. Årsakene til denne alt annet enn ønskede situasjonen er mangeartede.

Som oftest skyldes det vulgariteter eller sterkt nedsettende personkarakteristikker. Det er helt i orden å gi begrunnet uttrykk for at man finner en idé mindre intelligent, men det er ikke i orden at man trekker bastante og sårende konklusjoner om ideens opphavsperson eller vedkommendes åndsevner. Det er også en tendens til å lese onde hensikter inn i argumenter og utspill, og det på en måte som fratar personene det gjelder enhver ære.

Ville man selv likt å være adresse for denslags? Ville man ha skrevet på denne måten hvis navn og adresse måtte oppgis, om så bare til redaksjonen? Neppe. Skriv gjerne anonymt, men skriv helst ikke noe som ville avstedkommet forlegenhet i full åpenhet.

Endel maler fanden på veggen, sågar gjennom valg av nick, eller de gir uttrykk for at timeglasset er i ferd med å renne ut, at ekstraordinære tiltak er påkrevet. Andre ser ethvert problem med muslimer i lys av jihad. Det var slike ting som i årenes løp ofte etterlot et ubehag ved Fjordmans kommentarer.

Det skal sies at unnlatelsessynden de pene fortsatt gjør ved ikke å ville ta opp ubehagelige temaer, er større. Og dessverre er det ikke mange tegn til forbedring etter 22/7. Av og til virker nesten berøringsangsten og virkelighetsfornektelsen forsterket, ditto behovet for bad guys og pynting av eget selvbilde. Det er forståelig at disse tingene avføder frustrasjon og avmakt, sågar sinne.

Men det er i de aller fleste tilfeller ingen god idé å ta minste motstands vei og falle for fristelsen til å gi disse tingene fritt utløp, det forbedrer ikke den akk så uperfekte offentligheten vi har.