Kommentar

Politiet står overfor en herkuleansk jobb når det skal oppklare 22/7. Politisk ledelse forlanger full oppklaring: Den vil ha svar på alt, og det skal ikke stå på ressurser. Men allerede denne carte blanche byr på problemer, for oppgaven blir så stor at den er utenfor menneskelig rekkevidde.

Flere tusen timer med video og telefonsamtaler over millionen. Hvem har kapasitet til å gjennomgå alt dette?

Indikasjoner document har tyder på at trålerposen man benytter er blitt mer finmasket og større. For å være sikker på at man ikke har oversett noe. Men spørsmålet er om man ikke da risikerer å drukne i informasjonsmengden, som i et elektronisk samfunn er som et hav.

Man må ha noe å gå etter. Etterforskningen må begynne som en åpen trakt, som etterhvert filtrerer informasjonen. Vårt inntrykk var at det et stykke ut i etterforskningen kom nye direktiver om å gå tilbake for å utvide søkene. Da risikerer man å slite ut etterforskerne og synke i informasjonshavet.

Etterforskningen må prioritere. Hva er det viktig å få svar på?

Hadde Anders Behring Breivik medhjelpere? Det er ikke rart at myndighetene vil ha et svar på det spørsmålet. Hvis man skal tro det som har fremkommet i pressen, er svaret negativt.

Ved å jakte på ABBs kontakter får man innblikk i nettverk som kan være nyttige å kartlegge. Men da er man over på det politiske: hvilke kriterier legger politiet til grunn når det registrerer mennesker ABB var i kontakt med? Han var i kontakt med mange som ikke ante hvem han var.

Dette reiser flere følsomme spørsmål, spørsmål som vi tror politiet er alene med. De nå selv etablere en standard for hva som er legitim samfunnskritikk og hva som grenser til udemokratisk.

Det er ikke noen lett grenseoppgang, spesielt ikke når det er så stor uenighet om hva som er rammene for en legitim debatt. Som kjent har flere politikere og samfunnsdebattanter stemplet folk fra Frp og andre som «giftspredere», et uttrykk stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Steinar Gullvåg, benyttet i en artikkel i Tønsberg Blad.

Det er en sterk meningsfront som målbærer et slikt syn på forholdet mellom ord og handling. «Ord som dreper» var tittelen på NRKs Brennpunkt-dokumentar.

Hvordan skal politiet forholde seg til en slik debatt. De har en umulig oppgave.

De møter den i kravet om kartlegging og overvåking av høyresiden, men også i selve etterforskningen. Det mest følsomme her er spørsmålet: hva var Anders Behring Breiviks motiver?

Her kommer manifestet inn, og det må bli en svært vanskelig oppgave for politiet å analysere og forstå hans tankegang. Politiet er rett og slett ikke rustet til å gå inn i det som er en følsom politisk debatt.

Her kommer frie medier inn. Kronikken til Ulla Nørtoft Thomsen Galskabens nutidshistorie er det mest dristige forsøk vi har sett på å forsøke å forstå Behring Breiviks mentale univers og motiver.

Det er lettere for en dansker å gjøre en slik reise enn en nordmann. Ytringsfriheten står sterkere i Danmark og begivenheten er ikke så tett på.

Det er behov for en presisering for å unngå en misforståelse.

Når man tænker på Moses Hansen, der gik gennem Nørrebro med et kors på ryggen, får man den tanke, om det virkelig efterhånden kun er de gale, der har alvor, handlingsduelighed og personlig risikovillighed?

Her må man sjekke hvem Moses Hansen var:

Hansen ble særlig lagt merke til i forbindelse med sitt selverklærte korstog mot islam og hedenskap på Nørrebro i august 2002, da han sammen med Vægterne, Faderhuset og flere høyreekstremister arrangerte torgmøter fire dager på rad.[3] Disse møtene ble møtt med bredt sammensatte demonstrasjoner med utgangspunkt i lokalmiljøet.[4] Han har også markert seg som en krass kritiker av Ungdomshuset, og arrangerte i desember 2006 en uke med bønnemøter for å bekjempe det han har kalt demonene i Jagtvej.[5]

Opinionen liker ikke slike provokatører. Samtidig legger den merke til at mediene favoriserer ungdommene i huset på Jagtvej, som er tilsvarende Blitz. Deres voldsvillighet og selvtekt møter forståelse. Det samme har vi sett ved flere demonstrasjoner der voldelige elementer har brutt ut, som under klimakonferansen i København. Det er politiet som mediene kritiserer. Også vandaliseringen av engelske byer i sommer ble forsøkt forstått og forklart med myndighetenes politikk.

Dette trykket og den tabuiseringen av bestemte sammenhenger må man være gal for å gå imot, sier Ulla Nørtoft Thomsen. Det gjør figurer som Arne Tumyr til mer kompliserte fenomener enn de tilsynelatende er: de sier samtidig noe om oss selv, og i deres primitive retorikk ser vi speilbildet av vår egen polerte debatt.

Dette demokratiske underskuddet skal politiet gå inn i. De skal håndtere medier som selv er de sterkeste forsvarere av en offisiell konsensus.

Men det er viktig ta politiet, som har mange kloke og dyktige folk, i det minste internt får den hjelp de trenger til å forstå Behring Breiviks analyse.

Må må stole nok på fornuft og forstand til å våge det, nettopp fordi man aldri ville trekke de konsekvenser ABB trakk. Det er her det avgjørende skillet går.

Her har Ulla Nørtoft Thomsen en artig observasjon: konservative holder det fjerde bud høyt: du skal adlyde dine foreldre, dvs. og lover og regler. Men venstresiden har ikke samme forhold til autoriteten. De er antiautoritære og tviler på myndighetene. Noen av deltakerne på Utøya trodde det var statskupp.

Ulla Nørtoft Thomsen etablerer en link mellom storsamfunnet, folket, og den ekstreme, terroristen. Det er en meget ubehagelig problemstilling, men en man ikke kan gå utenom hvis en vil unngå ytterligere polarisering og radikalisering.

Les også

-
-
-
-