Gjesteskribent

Bør stemmerettsalderen senkes til 16 år? Ved dette valget hadde flere kommuner prøvevalg for 16-åringer, en ordning som selvfølgelig skal evalueres. Det skal vurderes om ordningen vil øke det politiske engasjementet for ungdom, og dermed være et argument for å redusere stemmerettsalderen.

At evalueringen vil ta utgangspunkt i aldersgruppens valgdeltakelse er åpenbar, men da må vi også vurdere hvordan dette forsøket ble gjennomført, og her er det mye å ta tak i. For hvordan er det mulig å vurdere valgdeltakelsen når dagens 16-åringer nærmest fikk spesialbehandling?

Før valget fikk alle videregående skoler i Stavanger besøk av valgstyret og elevene ble gitt mulighet til å forhåndsstemme. Ja, det var tilfeller der klasser avbrøt undervisningen og ble ført ut for å stemme. Det hele var så langt fra et ordinært valg som det var mulig å komme.

Blir det nå mulig å sammenligne deltakelsen for 16-åringer med eldre velgergrupper?

Det som gjør det hele så betenkelig, er at valget ble gjennomført på en måte som ødela muligheten til å vurdere det viktigste premisset for å endre stemmerettsalderen, nemlig deltakelse, et premiss som for øvrig bør problematiseres. For er deltakelse et godt nok argument for å gi 16-åringer stemmerett? Og dersom politisk interesse og deltakelse er tilstrekkelig, er det da riktig å oppsøke ungdommene for å hjelpe dem til stemmelokalet? Måles da den reelle interessen og deltakelsen?

Men dersom deltakelse er et tilstrekkelig premiss for 16-åringer, hvorfor gjelder ikke det for resten av de stemmeberettigede? Ja, er det i det hele tatt riktig å problematisere deltakelse i den grad vi gjør i dag?

Før det første er det viktig å være klar over at aktiv deltakelse ikke er den eneste form for deltakelse. Det synes som om dette enkle faktum blir oversett. De fleste velgere foretar et bevisst valg ved å la være å stemme. Dette er et poeng som kommer best frem ved et ja/nei-valg, som f.eks ved valget om Norges tilslutning til EU. Ved dette valget ble det til stadighet pekt på viktigheten av en høy valgdeltakelse. Enkelte aktører ønsket også å sette en viss valgdeltakelse som en forutsetning for at et eventuelt ja skulle være gyldig. I slike tilfeller overser man hvilke enorme konsekvenser en slik tankegang kan få. Ved å stemme må man jo nødvendigvis gi den ene eller den andre parten sin stemme. Det er en diametral motsetning mellom disse alternativene, mellom å la andre ta valget og selv måtte gi en part sin stemme. Å stille seg likegyldig blir ikke akseptert.

Lav valgdeltakelse kan selvsagt også være et uttrykk for misnøye med samtlige kandidater. Dersom denne misnøyen er stor, må en imidlertid anta at den blir fanget opp i det ”politiske markedet”, slik at representanter som deler denne misnøyen kan stille til valg ved neste anledning.

Etter annen verdenskrig vokste det frem en oppfatning av demokrati som en diskurs, dvs en herredømmefri dialog hvor alle kjemper for sitt ved å argumentere rasjonelt, med troen på at en samlende felles oppfatning av det beste standpunktet vil vokse frem. Sosiologen Jürgen Habermas var sentral i utviklingen av denne teorien, der troen på en felles konsensus er den bærende forutsetning. Deltakelse og prosessen frem blir derfor svært viktig ettersom Habermas mener at den rasjonelle diskursen vil føre til forståelse av det beste resultat. En slik prosess vil gi opplevelse av medbestemmelse over egen skjebne.

I et slikt perspektiv er det naturlig at størst mulig deltakelse blir sett på som en forutsetning for et legitimt styresett, og vi forstår hvorfor man arbeider så hardt for å øke oppslutningen ved valg.

Filosofen Karl Popper var ikke opptatt av deltakelse, for ham var det viktigste ved demokratiet den anledning det gir folket til å avsette landets ledere. Popper var opptatt av at det politiske systemet effektivt skulle kunne plassere det politiske ansvaret hos en person eller et parti. Ifølge Popper blir derfor den daglige deltakelsen av borgerne av underordnet betydning. Det avgjørende poenget er at innbyggerne har mulighet til å kaste en regjering eller president de er misfornøyde med. Denne muligheten til å avsette styresmaktene forhindrer de samme styresmaktene i å misbruke makten.

Demokratiet blir ifølge Popper ikke svekket ved en lav valgdeltakelse. En lav valgdeltakelse kan paradoksalt nok være et uttrykk for at de demokratiske verdiene står sterkt i befolkningen. Årsaken er, som tidligere nevnt, at en misnøye ville blitt fanget opp av mulige kandidater.

Dersom 16-åringer skal gis stemmerett, bør den gis på kriterier som gjelder for alle. Deltakelsesaspektet er problematisk, og bør selvfølgelig ikke gjelde for 16-åringer alene. Skal valgdeltakelse i det hele tatt være et kriterium, bør valget gjennomføres på en måte der resultatet kan evalueres på en reell måte. Årets valg ga et inntrykk av at man prøvde å gi 16-åringer stemmerett ved å jukse, ja, at målet helliget middelet. At jukset skjedde i skoletiden, gjør ikke saken bedre.

Opprinnelig som kronikk i Stavanger Aftenblad 17. september