”If you had kept your quiet, I would have taken you for a philosopher” er et av sitatene som fra tid til annen svinger innom bevisstheten når jeg eksponeres for større doser av Maktens arrogante virkelighetsforståelse. Særlig skjer det når diskrepansen mellom retorikk og realitet blir mer enn vanlig påfallende for den som vil og kan se, hvilket jo hender rett som det er både i den store ytre verden og innen mitt eget yrkesliv på det sammenslåtte gigantsykehuset i Oslo. At det nettopp er et Boethius-sitat som dukker opp og hjelper meg å dempe skadevirkningene av nytalens floskler, er kanskje ikke helt tilfeldig: Forfatteren av ”Filosofiens trøst” visste noe om hvordan det var å leve i en endetid og se verden falle sammen rundt seg.

Men det er et helt annet uttrykk jeg ønsket å si noe om denne gang, en formulering gjentatt til forbannelse av både små, middels og store sjefer i møter jeg har måttet være til stede på de senere år, og som jeg mener sier noe viktig om tidsånden: ”Beslutningen er forankret oppover i ledelsen.” Nå vel, ettersom jeg er vokset opp i en liten norsk kystby, så har jeg i tidens løp sett mange båter kaste anker, og det skjedde alltid nedover, ikke oppover; havets verden var stabil slik. Kan hende er vi her med denne nye språklige og maritime praksis vitne til at politisk ledelsesevne og –vilje (ikke minst det siste) har overvunnet selve tyngdekraften, hva vet jeg; også sistnevnte er vel bare et sosialt konstrukt som man på et tilstrekkelig høyt motivasjonsnivå – eller visende nok vilje til ”å ta grep” som man også gjerne sier – kan tvinge inn i Det Godes tjeneste. Feilrettet tyngdekraft som ”ledelsesmessig utfordring?” Visst lyder det vanvittig, men kanskje ikke vesentlig mer vanvittig enn mye annet man erfarer; dette er i sannhet et samfunn blitt der man ikke uten videre kan skille mellom 1. april og andre dager slik de fremtrer i avisspaltene.

Likevel viser formuleringen noe vesentlig og tidstypisk om hvordan makten i det daglige flyter i det moderne Norge, nemlig alltid og unidireksjonalt fra den øverste politisk-administrative ledelse (hvori opptatt økonomer og ledelsesassistenter ad libitum) og ned til fagfolkene. De sistnevnte vet hvilke problemer som finnes ”på gølvet,” de førstnevnte gjør det ikke. Tross dette er man til syvende og sist uinteressert i å forankre sine beslutninger hos fotfolket, altså nedover; det er sjefene enda høyere oppe i næringskjeden man skal gjøre glade og trygge, tydeligvis, det er til dem man har sin lojalitet, det er av dem videre karriereutvikling avhenger. Visst finnes det samtidig også et utall av toppstyrte prosesser som angivelig skal sikre såkalt ”medvirkning” fra fagfolkenes side og ”innspill” til ledelsen, men alle vet at dette er spillfekteri. De beste i faget og mest uegennyttige velger derfor typisk å ikke involvere seg mer enn de absolutt må; man har bare ett liv og så mye energi og ønsker ikke å forspille det på nettopp ”spill.” Kanskje har de i en tidlig fase forsøkt å tale Roma midt imot, men er blitt overkjørt og ved neste korsvei sjaltet ut som ”lite samarbeids- og endringsvillige.” Belønninger finnes for dem som er med, det motsatte for dem som er mot Makten, slik vil det alltid være. Selv idealister ønsker å overleve.

Jo mer høyrøstet og skingrende politikersnakket om medbestemmelsesrett og demokrati går, desto grundigere bør man granske hvordan makten egentlig utøves på alle nivåer. For visst kjenner man igjen sebraens striper i hvordan økende sentralisering, organisering i store staber nær Maktens midte, samt pseudodemokrati koblet med koordinert informasjonsflyt fra Ledelsen til folket (det vi ikke-tamme snarere kaller propaganda) preger samfunnsutviklingen både globalt (EU er blitt selve skrekkeksempelet, dessverre) og nasjonalt. Det eneste som blir igjen av demokratisk sentralisme når man går praksis etter i sømmene, er nettopp sentralismen. Dette er selve grunnelementet i leninismen i moderne tapning, og det beste man kan si om den er at den heldigvis nå fremtrer uten det fysiske voldsapparat som preget og opprettholdt den sovjetiske varianten av samme. De tenker kanskje ikke bevisst i slike baner lenger, men både EU-kommisjonens president Barroso og Helse Sør-Østs administrerende direktør Bente Mikkelsen er blant de mange av dagens toppledere som har en fortid på den ytterste venstresiden der fascinasjonen for makt generelt og maktbruk i Det Godes tjeneste spesielt for lengst er krøpet dem under huden. De bruker ikke de samme ordene som under opprørske studenterår, de nyslåtte sosialdemokratene, men refleksene sitter fortsatt spikret.

Kobler man en leninistisk holdning og vane til maktutøvelse med den nymarxistiske forakten for en objektiv, ikke-politisk virkelighet, for tradisjoner og etiske bremseklosser, så får man et ytterst potent heksebrygg. Hadde de vært klassisk dannet (en bakgrunn de samme lederne har mest forakt til overs for, det jeg har merket, i den monn de overhodet vet at den fortsatt finnes som mulighet), så hadde de kjent lukten av både antikkens hybris og Goethes ”Faust” rive seg i nesen, og de ville frosset på ryggen av angst. En passende minimumsstraff for dem som tror at det å ”forankre oppover” er det viktigste for å skape en effektiv organisasjon, er at man blir truffet i hodet av eget anker. Vettuge norske bønder, sjøfolk og fiskere vet at slikt er dumskap. Men Makten har aldri brydd seg om å spørre dem.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-