Nytt

Vestlige observatører i i grenseområdet Irak – Iran har torsdag meldt om utskytinger av hele 14 langtrekkende prøve-raketter fra Iran, som angivelig kan nå mål 2 000 kilometer unna.

Amir Ali Hazidadeh, som er leder for Revolusjonsgardens rakettprogram, uttalte til iranske media torsdag ettermiddag at rakettene som nå prøves ut kan nå amerikanske mål i Afghanistan og også mål i Israel. Rakettene ble skutt ut samtidig. Men det er betydelig tvil om de faktisk bærer i seg evne til å nå mål 200 mil unna, dersom de blir skarpladet.

Det iranske Shahab-4-programmet er fulgt av praktisk talt samtlige vestlige land, da det hele bærer i seg teknisk styrkepotensiale som også kan nå mål i Vest-Europa. Trusselen om å rette raketter mot ”amerikanske” mål i Afghanistan, har for lengst utløst operative mottiltak i NATO, som ikke nødvendigvis sitter med fingrene i ørene med sine styrker, og venter på det store smellet. For øvrig på linje med israelerne, som har sikret seg mange nye venner blant Iran-lederskapets fiender.

Shihab-programmene har som uttalt mål å utvikle ytterligere presisjon mot nedslagsfelt som ligger hele 3200 og 4000 kilometer unna. Svakheten er imidlertid at et helt kobbel av sikkerhetsorganer fra alle vestlige land av betydning nå følger svært godt med, godt hjulpet av israelske eksperter som tradisjonelt har en evne og vilje til å henge med der det skjer noe på det militære feltet i Iran.

De 14 rakettene som ble sendt opp torsdag, ble sendt samtidig og var i følge Revolusjonsgardens talsmann samkjørte mot ett tenkt mål. Faren ved Irans rakett-eksperimenter ligger i mulige forsøk på å avspore trykket mot regimene i flere arabiske land; som nå synes å bevege seg mot mer åpenhet og frihet. I særlig grad er det sekulariserte Syria nå utsatt, hvilket betyr at vesentlige deler av det syriske støtte- og transitt-maskinen til Hezbollah-islamistene i Libanon skranter. Her er det investert for milliarder av kroner i å destabilisere det vestorienterte Libanon. Noe man i Kreml ikke har funnet spesielt problematisk. I det man endelig synes å gå i mål med islamistene i front i det krigstrette Libanon svikter med ett grunnvollene for de ledende operatørene: Hezbollah er helt og holdent bygd opp på operativ hjelp fra Syria og omfattende støtte fra Iran.

I det Syrias leder Bashar al-Assad blir sittende parkert bak gardinene i forsøk på å redde egen skinn mot stadig mer nærgående og iltre demonstranter, ligger det i sakens natur at mulighetene for videre assistanse til Hezbollah svikter dramatisk. Om det iranske lederskapet kan bli fristet til å brenne av en serie raketter mot utvalgte mål i Israel for å få oppmerksomheten bort fra Syria, kan det imidlertid bli som å tisse i buksa for å holde på varmen.

Midt oppe i dette er det samtidig et spørsmål om hvordan Russland kommer til å forholde seg. Siden siste del av 1960-årene har russerne bygd opp det som er av militærapparat i Syria, så mye mer enn noe annet land utenfor Russland. Antallet russiske rådgivere i Syria nådde et topp-punkt i 1980, på nærmere 8 000. Da var det sovjet-russere ut på eskvadron-nivå (kompaninivå) i den pansrede syriske hæren. Også Iran har også fått russisk knowhow knyttet til sine raketter og ikke minst i viktige faser av sitt meget omdiskuterte atomvåpenprogram. I lengden synes disse sære investeringene å bli uhyggelig kostbare for lederne i Kreml, for et russisk lederskap som nå har store utfordringer på hjemmebane i årene som kommer. Vi kommer til å oppleve store forandringer i denne delen av verden i løpet av de fem årene som nå kommer.

Roy Vega