Mange franskmenns opprørthet over amerikanernes behandling av Dominique Strauss-Kahn, kan tjene som illustrasjon av viktige forskjeller mellom retts- og offentlighetskulturen i USA og Europa, særlig i et land som Frankrike, eller for den saks skyld Italia.

Noe av indignasjonen får en til å tenke at de som taler DSKs sak, gjør det for gammelt vennskaps skyld eller fordi de muligens har lignende svin på skogen. Men de som har sett mer edruelig på saken, har spesielt festet seg ved det for den tiltalte så ydmykende medieshowet som finner sted idet politiet bringer vedkommende inn i rettsbygningen.

Siden det er tale om en person som ennå ikke er dømt og dermed inntil videre betraktes som uskyldig, oppleves eksponeringen for fotografer i et slikt sårbart øyeblikk som brutal. Kritikken av denne såkalte perp walk må sies å være velbegrunnet, og det er da også en sjelden praksis i siviliserte land.

Men det er jo utvilsomt USA, så hva er grunnen til at slikt foregår der?

Noen har pekt på at prominente europeere ser på seg selv som et slags aristokrati som ikke er underlagt de samme regler som vanlige dødelige, og at de mer egalitære amerikanerne gjerne vil gjøre et poeng av at ingen, uansett hvor rik eller mektig, står over loven. DSK er da heller ikke den eneste kjendis som har gått igjennom en perp walk. Det er det nok noe i, men det forklarer bare hvorfor han ble arrestert. Og det var ikke selve anholdelsen som var adresse for den franske kritikken det var verdt å lytte til.

Andre har fremhevet det puritanske ved å la tiltalte være til spott og spe, hvilket kan forventes å ha en allmennpreventiv virkning.

Den mest avgjørende forskjellen er muligens at europeerne, kanskje i særdeleshet franskmennene, legger enormt høy vekt på retten til privatlivets fred, mens amerikanerne har lang tradisjon for transparens og innsyn i offentlige saker. Siden straffeprosess er et offentlig anliggende, har amerikanerne rett til å se hva som foregår.

Mange europeiske land har riktignok for vane å offentliggjøre de tiltaltes navn etter at en fellende dom er avsagt, men selv i dette tilfellet kan strafferettspleien ta høyde for å beskytte privatlivets fred. I Italia forekommer det f.eks. at tilståelse heller enn strafferabatt resulterer i at dommeren gir de dømte rettslig vern mot navns nevnelse ved presseomtale. På denne måten mister de ikke den offentlige anseelsen som er nødvendig for å få orden på livet igjen etter soningen; man har ingen tradisjon for å hylle den som gjør comeback etter å ha gått på trynet.

Det er altså tale om en kulturelt betinget avveining mellom private og offentlige interesser, som gir forskjellig resultat på de to sidene av Atlanteren. Det er uråd å fastslå objektivt hva som er best, men det kan være greit å kjenne til slike forskjeller innen man begir seg til en annen jurisdiksjon.