Nytt

Storbritannias etniske minoritetsbefolkning har økt med nærmere 40 prosent de siste åtte årene. Tall fra det uavhengige nasjonale statsistikkbyrået (ONS) viser at 9,1 millioner mennesker som lever i England og Wales – tilsvarende en av seks av den samlede befolkningen – er av «ikke-hvit»* opprinnelse.

Det nye tallet, basert på statistikk fra 2009, er 2,5 millioner høyere enn tilsvarende tall (6,6 millioner) fra 2001, og vil sannsynligvis føre til nok en debatt om Labours innvandringspolitikk.

Statistikkene anslår at 1.75 millioner av de siste åtte årenes befolkningsvekst skyldes innvandring, mens 734.000 er et resultat av økte fødselsrater.

Den største økningen de siste åtte årene, på 553.000 mennesker, er blant «andre hvite» grupper, som inkluderer personer fra Øst-Europa og land som Australia, New Zealand og Sør-Afrika, samt grupper som kinesere, hvis antall har økt med 8,6 prosent årlig og svarte afrikanere, hvis antall har økt med 214.000 til nærmere 800.000 siden 2001. Denne økningen skyldes ifølge ONS det høye antallet asylsøkere fra afrikanske land.

De største etniske minoritetsgruppene i Storbritannia er imidlertid den indiske på 1,4 millioner mennesker og den pakistanske på en million.

Statistikere forklarer økningen fra 2001 på 291.000 indere som hovedsakelig drevet av innvandring, mens høye fødselsrater er nøkkelfaktoren bak den kombinerte veksten på 190.000 personer fra Pakistan og Bangladesh i samme periode.

They add that the leap in the «other white» population has been «strongly driven» by international migration – reflecting in particular the surge in East European arrivals since 2004 – although there has also been a «substantial net inflow» of people from the «old commonwealth» countries. Growth among the black Caribbean population is described as «relatively slow», with an average 0.9 per cent increase per year.

The average 6.2 per cent annual increase among black Africans is attributed to both natural change – high birth rates and fewer deaths – and immigration.

Despite the overall surge in numbers, a regional split shows that London‘s ethnic population has remained virtually static at just over 40 per cent even though the capital accounts for 28 per cent of the net inflow of «non-white British» migrants.

The statisticians say this is because the influx is outweighed by a net outflow of more than 600,000 ethnic people from London to other parts of the country. Over the eight years since 2001, the capital’s total population has risen by 431,200, of whom 180,500 are from ethnic backgrounds.

On the different parts of London, today’s figures show that 21 per cent of Tower Hamlets residents are Bangladeshi and that Lewisham has the highest proportion of black Caribbean people with nine per cent of residents coming from this background.

Den ledende befolkningseksperten professor David Coleman ved universitetet i Oxford advarer om at etniske briter vil bli i mindretall i 2066 dersom innvandringen til Storbritannia fortsetter i samme skala som i dag, og selv om koalisjonsregjeringen lykkes i å kutte nettoinnvandringen med 100.000 i året, vil det i følge Coleman bare forsinke prosessen med 14 år og at etniske briter i så fall vil bli i mindretall i 2080.

I en artikkel for Prospect magazine skriver han:

“50 prosents-milepælen har ingen spesiell demografisk betydning, men den vil ha en betydelig psykologisk og politisk effekt. Overgangen fra majoritet til minoritetsbefolkning, uansett når det skjer, vil representere en enorm endring i den nasjonale identiteten – kulturelt, politisk, økonomisk og religiøst.

Etter opposisjonen mot høy innvandring som kan avleses i de siste årenes meningsmålinger å dømme, er det sannsynlig at en slik utvikling vil være uvelkommen i Storbritannia.”

Han advarer også om at gitt den relativt unge innvandrerbefolkningen, vil 50 prosentsgrensen passeres mye raskere blant “skolebarn, studenter og unge arbeidere”.

Den britiske minoritetsbefolkningen økte med nesten to millioner mellom 2001 og 2007, fra 13 prosent til nesten 16 prosent av landets totale antall innbyggere. I samme periode sto innvandring for hele 57 prosent av befolkningsveksten, og i dag står utenlandskfødte møder for en fjerdedel av alle fødsler i England og Wales.

Både Leicester and Birmingham er ventet å få “minoritetsflertall” i løpet av 2020-årene. Allerede i 2001 ble etniske briter i mindretall i to bydeler i London.

Litt om omfanget av Labours innvandringspolitikk fra 1997 til 2009:

I 2008 viste offisielle tall at det ankom fler enn 860 innvandrere til Storbritannia hver dag. To tredjedeler kommer fra land utenfor EU, og tallene inkluderer ikke illegale innvandrere. Landet får 3 nye statsborgere i minuttet.

Rekordmange 605.000 innvandrere bosatte seg i Storbritannia i 2007, og økte landets befolkning til 60.975.000 – en økning på nesten 2 millioner mennesker på 6 år. Innvandringsraten på 605.000 årlig – det dobbelte antall siden regjeringspartiet Labour kom til makten – betyr at gjennomsnittlig 1.650 innvandrere bosetter seg i landet hver dag. I 2009 var det 6.3 millioner mennesker i Storbritannia som var født utenlands. Det er godt over 10 prosent av befolkningen, og 1.1 million flere enn i 2004. Polske arbeidere teller for nesten 1/3 av økningen.

Litt over 400.000 briter forlot Storbritannia i 2007, noe som etterlater en nettoinnvandring på mer enn 200.000 mennesker.

Statistikker fra ONS (Det nasjonale statistikkbyrået, som ble gjort uavhengig i 2008 etter gjentatte beskyldninger om at regjeringen fusket med tall i forbindelse med innvandringspolitikken – en påstand som for øvrig har vist seg å være korrekt) viser at 1.197.650 innvandrere har blitt innvilget statsborgerskap siden 1997.

3,7 millioner av arbeidsstyrken i 2009 var født utenlands, mot 1,9 millioner i 1997. Innvandrerbefolkningen i Storbritannia har økt med tilnærmet 2,4 millioner siden Labour-regjeringen kom til makten, og samtidig har 715 000 briter forlatt landet.

I desember 2008 kunngjorde regjeringen at den aktet å innføre tiltak for å holde befolkningen i Storbritannia under 70 millioner. England er allerede blitt det tettest befolkede landet i Europa. Imidlertid avslørte nasjonalstatistiker Karen Dunnell hvilke dramatiske endringer i britisk innvandringspolitikk som i såfall må til, og la til at regjeringens fremtidsscenario ikke er særlig realistisk:
For skal regjeringen klare å nå sitt uttalte mål, må nettoinnvandringen reduseres med hele 80 prosent årlig – fra nåværende 237.000 til 50.000 i året.

I følge regjeringsoppnevnte eksperter vil innvandrernes stigende fødselsrater snart bli hovedpådriver for Storbritannias raskt økende befolkningsvekst. I de seneste årene har innvandring vært den største faktoren for økt vekst i den britiske befolkningen, og med millioner av nyankomne innvandrere som stifter familie øker fødselsratene sterkt. I 2009 offentliggjorde for øvrig ONS tall som viste at den muslimske befolkningen i Storbritannia øker 10 ganger raskere enn resten av befolkningsgruppene i samfunnet. Den muslimske andelen av befolkningen har økt med mer enn 500.000 mennesker på bare 4 år, fra 1.870.000 i 2004 til 2.422.000 i 2008. På samme tid falt antallet kristne med mer enn 2 millioner.

Ifølge ONS kunne innvandreres fødselsrater bli hovedårsak til befolkningsveksten og således overstige selve innvandringen allerede i 2010. Nesten en fjerdedel av alle spedbarn i Storbritannia er nå født av immigranter. I London alene er tallet 54 prosent, og i noen forsteder opptil 75 prosent. Utenlandskfødte kvinner har en fødselsrate på 2.54, mot britiskfødte kvinners 1.79. I henhold til tall fra Londons myndigheter, vil generasjonen som begynner i barnehager høsten 2009 i London og omegn bli den første i britisk historie der ikke-hvite er i majoritet.

– Dette dreier seg ikke om mangfold eller kosmopolitikk lenger, dette er en omfattende demografisk endring usett i britisk historie, og et utopisk eksperiment like radikalt og skjødesløst som kommunismen, skrev Ed West i The Telegraph om befolkningsutviklingen i Storbritannia.

Dersom Storbritannia skal kunne møte følgene av den nåværende innvandringen, vil landet måtte bygge et nytt hus hvert sjette minutt, dag og natt, syv dager uken de neste 20 årene. I følge parlamentsmedlem for regjeringspartiet Labour og tidligere minister Frank Field vil dagens innvandring utgjøre 70 prosent av befolkningsveksten de neste 20 årene; en befolkningsvekst som utgjør 7 ganger den nåværende befolkningen i Birmingham.

Innenriks har så mange som 4,5 millioner briter flyttet fra London og områdene i sør-øst de siste 10 årene Labour har sittet med makten – på flukt fra overbefolkning og kriminalitet i jakten på bedre livskvalitet. Alene tallet fra London utgjør 2,4 millioner mennesker. Mange er familier som har brukt overskuddet fra hussalg til å slå seg ned i Vest-England.

Tall fra regjeringens egen undersøkelse av den britiske arbeidsstyrken i 2008, viser at hele 1.089 av 1.334 millioner arbeidsplasser har gått til utenlandske arbeidere i Storbritannia i løpet av en syvårs-periode. En rapport basert på de samme tallene konkluderte med at den store innvandringen av mennesker som er villige til å arbeide for lavere lønn, hovedsakelig har gått på bekostning av innfødte briter i lavtlønnede yrker. Og til tross for det store antallet ledige arbeidsplasser, falt antall innfødte briter i arbeid med 62.000 i samme periode, mens østeuropeere har besatt nesten 459.000 av de nye arbeidsplassene etter utvidelsen av EU. Landet bruker svært store summer i året på tolketjenester i en allerede hardt belastet offentlig sektor. Alene politiet bruker 220 millioner kroner i året på tolketjenester bare for utenlandske (ikke-statsborgere) kriminelle, mens NHS (den nasjonale helsetjenesten) samlet bruker 500 millioner kroner i året.

En studie fra den britiske regjeringen i 2008 viste at 29 prosent av hvite briter mener de er ofre for rasefordommer, og at ansatte i Storbritannias offentlige tjenester diskriminerer dem til fordel for andre etniske grupper. 7 prosent hvite briter mener at de har blitt forbigått ved forfremmelser på grunn av hudfargen deres, hvilket er en økning fra 3 prosent siden 2003. Studien viste også at andre etniske grupper som lever i Storbritannia føler seg mer knyttet til landet enn innfødte hvite briter.

En offisiell rapport fra Den britiske Kommisjonen for integrasjon og samhørighet advarte i 2008 om at etniske spenninger som en følge av bølgen av immigranter kan utarte til vold i flere lokalsamfunn i Storbritannia. Kommisjonen peker på at de siste årenes enorme innvandring har ført til så stor usikkerhet i mange lokalsamfunn at det har forårsaket spenninger i befolkningen. Utfordringen lokalsamfunnene står overfor kaller derfor på oppmerksomhet og nytenkning. Etter tiår med multikulturalisme anbefaler kommisjonen i stedet å blant annet stanse offentlig bistand til grupper som henvender seg til mennesker av en spesiell religion, nasjonalitet eller etnisitet.

En undersøkelse utført av britiske myndigheters Likhets- og Menneskerettighetskommisjon (Equalities and Human Rights Commission) viste i 2009 at 6 av 10 briter mener at religion, ikke rase, er den mest splittende samfunnsfaktoren i dagens Storbritannia.

I august 2009 rapporterte ONS at Storbritannia nå opplever den største babyboomen siden 1973, og utenlandsfødte mødre står for 56 prosent av økningen i fødsler. Befolkningen i Storbritannia økte med 400.000 til 61.4 millioner bare i 2008, og siden 2001 har befolkningen økt med over 2 millioner.

Fjorårets økning i antall fødsler er den største enkeltårsaken til befolkningsveksten i Storbritannia. Det vil si at for første gang på ti år har «naturlig vekst» – forskjellen mellom antall fødsler og dødsfall – overtatt for nettoinnvandring som den største pådriveren av befolkningsveksten. Det vil si at Storbritannias befolkning nå øker med 0.7 prosent hvert år, noe som er en dobling av befolkningens vekstrate i 1990-årene og en tredobling av vekstraten i 80-årene.

Separate statistikker fra ONS viser også at nettoinnvandringen i 2008 sank med 44 prosent til 118.000 – den laveste raten siden 2004, da EU utvidet seg til å omfatte de øst-europeiske landene. Fallet skyldes hovedsakelig en 50 prosents økning i antallet øst-europeere som reiser hjem. Totalt har antall mennesker som forlater Storbritannia økt med 24 prosent.
Antallet som ankommer Storbritannia holder seg imidlertid stabilt på litt over en halv million mennesker i året.

I september 2009 viste tall fra ONS at det tredje mest populære navnet for nyfødte gutter i landet er Muhammed. Offisielt het det at det tredje mest populære navnet var Thomas, men den misvisende statistikken skyldes at ONS – i likhet med de fleste lands statistiske byråer – deler opp samme navn etter forskjellige stavemåter.

This is London: UK ethnic population has risen 40 per cent in the last eight years

Daily Mail:
Immigration ‘boosted the UK population by 1.75m in just eight years’

Via Snaphanen

* Ordet “rase” (race) har andre konnotasjoner i Storbritannia enn i Norge, og er standard i omtale av saker som omfatter minoriteter (f.eks. ord som «raserelasjoner» eller i navn på offisielle anti-diskrimineringsombud som Commission for Racial Equality). Heller ikke ord som “svart”, “brun” og “hvit” hva gjelder hudfarge har de samme konnotasjoner i Storbritannia som i Norge, og slike begreper for å beskrive grupper/personer opptrer hyppig i vanlig, offisiell språkbruk (F.eks. det nasjonale Black Police Officers Association). Jeg har derfor oversatt disse begrepene direkte, i stedet for å bruke f.eks. “etnisitet” slik vi ville gjort i Norge.