Noe av det mest fascinerende med Oslos langsomme, men sikre overgang til en by med utenlandsk flertall, er hvordan det hele skjer forholdsvis stille, og uten at alle får det med seg, på langt nær.

Da det såvidt ble offentlig kjent at flertallet av byens befolkning vil være av utenlandsk opphav en god stund før 2030, og dermed et flertall blant den yngste halvdelen — altså fremtidens befolkning — lenge før den tid, ble nyheten nærmest møtt med et skuldertrekk, et skuldertrekk hvis virkning var at nyheten ikke fikk den gjenklangen som kreves for at den fester seg ordentlig i den offentlige bevisstheten.

Eller var det kanskje heller måpende vantro blandet med en pinlig følelse av å ha blitt grundig lurt, som i sin tur gjorde at nyheten ikke ble noe særlig omdiskutert tema? Gikk den i informerte kretser i løpet av to nanosekunder over fra å være en paranoid fantasi man ikke kunne lufte, til en selvfølge det ville være uncool å innrømme at man ikke forlengst hadde skjønt?

Når en bestemt type informasjon når ut til størsteparten av befolkningen, kan det grovt regnet skje på to måter: Enten fordi de store riksmediene bestemmer seg for å gi den en viss mengde omtale, eller fordi nyheten spontant sprer seg som ild i tørt gress hos befolkningen. (Og det siste fører ofte til at riksmediene før eller siden omtaler saken, dvs. de kan enten sette dagsorden selv, eller de kan ta ting til etterretning.)

Men bevisstheten om at Norges hovedstad med sikkerhet vil miste sitt norske flertall i løpet av levetiden til de aller fleste av dens nåværende innbyggere, er ikke blitt spredd på noen av disse to måtene.

At mediene ikke ofrer denne demografiske revolusjonen — med konsekvenser for hundretusener av menneskers liv — nevneverdig oppmerksomhet, kan tilskrives flokkmentalitet. Så lenge bjellesauene bestemmer at dette ikke skal problematiseres, så unnlater de andre sauene å gjøre det. Det er tragisk, men i bunn og grunn banalt, og lett forståelig ut fra den observasjon at menneskene det er tale om ligger under for sine defekter.

Langt mer interessant er det derimot som sosialpsykologisk fenomen at bevisstheten om, og opprørtheten over, den pågående revolusjonen i Oslo ikke har spredd seg som ild i tørt gress helt av seg selv, uten massemediers hjelp. De som ser hva som foregår, tar det ikke opp offentlig, og de tar det lite opp i selskapelig sammenheng. Man kan begynne å lure på om det knapt er noe tema innad i familiene heller. Beslutter man å flytte fra Oslo uten engang å innrømme overfor sin ektefelle — eller sågar seg selv — at man synes det er hyggeligst å være omgitt av sine egne?

Spørsmålene kan synes absurde, men med tanke på hvor lite offentligheten vet om ting som mange tusen mennesker må ha skjønt, er det vanskelig å la være å stille dem.

En Document-leser viser til en obskur webside på nettstedet tilhørende Akershus universitetssykehus. Der kan man lese at Manuela Ramin-Osmundsen, prosjektleder i Helse Sør-Øst, i forbifarten uttaler følgende:

Tall fra Oslo Universitetssykehus viser nå at 7 av 10 fødende kvinner har innvandrerbakgrunn.

Artikkelen er datert 11. november 2009, dvs. etter at sykehusene Ullevål og Aker ble slått sammen organisatorisk med Rikshospitalet til Oslo Universitetssykehus. De aller fleste fødslene i hovedstaden finner sted ved et av disse tre sykehusene, eller hva? Betyr dette at det kun er 30% av de nyfødte i Oslo som for tiden har norsk bakgrunn? Om det virkelige tallet er 30% eller 40% spiller kanskje ikke all verdens rolle. Poenget er at dette er tall som ville overraske de aller fleste, til tross for at enhver som måtte ha oppholdt seg ved en fødeavdeling i Oslo de siste årene, må ha sett utviklingen på nært hold.

Hva tenker en lege, sykepleier eller jordmor som observerer hvordan det tynnes i rekkene av norske for hvert år som går? Jeg nekter å tro at det er informasjon som overhodet ikke gjør inntrykk. Hva tenker de vordende foreldre som ser at deres barn blir en minoritet i sin aldersgruppe? Og hva de nå enn måtte tenke: Hvorfor har de ikke delt tankene sine med mange nok personer til at det er en udiskutabel og velkjent offentlig sannhet at Oslo om ikke mange årene bare flekkvis vil være en norsk by?

Forklaringen kan vanskelig være noen annen enn at det er tabu å si at man som nordmann helst vil bo blant andre nordmenn. Det er et tabu så sterkt og så dyptsittende at man må mistenke det ikke er fornuften som beslutter å holde tett. Tabuet må til de grader ha blitt en del av ens sinn, at reaksjonen nærmest kommer fra innvollene: Stresshormonene pipler frem, og det gjør fysisk vondt å utfordre tausheten.

Europeere har fått en kobling mellom samvittighet og politisk korrekthet som gjør at de går med en konstant skyldbevissthet: Vi skylder å dele og gi plass til De andre. I den grad at vi erklærer vår egen kultur for utdatert. Dette er et merkelig psykologisk fenomen. Det har oppstått i løpet av forholdsvis kort tid, og folk tar ikke til motmæle selv når de presses til å flytte ut av sine boligområder. Når vil de være villig til å si fra? Hva skal til?

Det er noe merkelig med en kultur som hevder å være mot alt Hitler var for, men ikke tør eller kan forsvare sin egen kultur.

Jødene som overlevde Auschwitz har ingen problemer med å si at de vil beholde en stat bestående av sitt eget folk. Skal vi også bli nødt til å la oss delvis utrydde innen vi finner det moralsk akseptabelt å kjempe med nebb og klør for å beholde et territorium vi kan kalle vårt eget?

Det blir ofte sagt at Israel og Europa er i samme båt, i den forstand at begge er gjenstand for islams ekpansjonisme. Men forskjellen er at Israel skjønner helt utmerket hva som foregår. Israel is us heter en bok av Fiamma Nirenstein. Gid det var så vel, legger jeg til.