Sakset/Fra hofta

London er ikke lenger en engelsk by, sier skuespiller og komiker John Cleese i et intervju. Har han rett?, spør the Telegraphs Ed West.

Den britiske statsministeren David Camerons tale om masseinnvandringen til landet ble kraftig kritisert av politikere fra regjeringspartner Liberaldemokratene. Men en av partiets tilhengere var antagelig enig med Cameron: I et intervju med magasinet Seven forklarte John Cleese hvorfor han hadde flyttet fra London til Bath, skriver West:

Cleese snakket også om britiske holdningers forskyvning bort fra middelklassekulturen, og om fremveksten av en «pøbelkultur».

Han sa: «Det var ulemper med den gamle kulturen. Den var litt forstokket, og den var mer kjønnsdiskriminerende og rasistisk. Men det var en dannet middelklassekultur. Nå er det pøbelkulturen som gjelder. Verdiene er så merkelige.»

Han la til at han heller ville bo i Bath enn i London fordi hovedstaden ikke lenger føltes «engelsk».

«London er ikke lenger en engelsk by. Det er Bath, og derfor liker jeg den byen,» sier han. «Det var på den måten London ble solgt til OL: ikke som Englands hovedstad, men som en kosmopolitisk by. Jeg liker å være nede i Bath fordi byen føles som det England jeg vokste opp i.»

Det er ingen tvil om at London, som er mindre behagelig enn Paris på alle tenkelige måter, solgte seg inn til OL ved å fremheve det faktum at byen er flerkulturell. Og selv om det er mange gode sider ved London som verdensby — en mørkhudet franskmann fortalte meg en gang at London var et paradis, for det var ingen steder i Frankrike han kunne drive sin virksomhet uten å frykte at hudfargen hans kan føre til problemer — er den absolutt ikke engelsk på den måten Bath fortsatt er.

Og Bath er engelsk på en særskilt liberal måte, på samme måte som Monty Python var, tror jeg. En av de merkelige tingene med innvandringen og det tvungne mangfoldet, er faktisk at de ødelegger nettopp de samme tingene som liberalere liker med dette landet: dets sosiale likhetsprinsipp, dets sekularisme (som omfatter adgangen til å le av religionen), et ubevæpnet politi, en offentlig vilje til å bidra med ressurser for å finansiere offentlige biblioteker, kunstsamlinger, utdannelse og helsestell. Personlig liker jeg disse tingene godt, jeg er jo en latte-nippende, europeisk femitype, og likevel er de i ferd med å glippe unna (kunne man ha lagd Life of Brian i dag? Jeg er ikke så sikker).

Kanskje kan Cleeses støtte til liberaldemokratene, og hans åpenlyse skepsis til den sosiale ingeniørkunsten bifalt av de tre største partiene, forklares med hans alder. Cleeses kolleger på min alder har antagelig funnet seg i disse forandringene, og i den grad de har private innvendinger, undertrykker de følelsene sine.

I bestrebelsene for å kvitte seg med negative sider, er England også i ferd med å miste mange av sine positive sider, mener West.

I denne utmerkede nekrologen over nasjonen stilte Charles Moore følgende spørsmål om en britiskfødt drosjesjåfør med svært sterke røtter i Bangladesh: «Ville navn som hertugen av Wellington, Tennyson eller William Blake ha fått det til å ringe noen bjelle i det hele tatt?» Godt sagt, men jeg lurer stadig oftere på hvor mange hvite mennesker under 40 år av britisk opprinnelse som ville visst noe om dem. Storbritannias historie er nesten blitt slettet fra den kollektive hukommelsen, hvilket delvis skjedde som følge av innvandringen og en ideologisk motstand mot nasjonalstater.

Salman Rushdie sa en gang i en berømt Channel 4-dokumentar: «Storbritannia er ikke Nazi-Tyskland. Det britiske imperiet var ikke Det tredje riket. Men i Tyskland gjorde folk etter Hitlers fall heroiske forsøk på å rense det tysk språket og tankesettet for nazistisk forurensning. Slike lutrende handlinger er av og til nødvendige i alle samfunn. Men det britiske tankesettet og det britiske samfunnet er aldri blitt renset for imperialismens urenheter. De er fremdeles der, de avler lus og skadedyr og venter på at skruppelløse mennesker skal utnytte dem til sine egne formål.»

Og dette er omtrent det som skjedde med den britiske kulturen — en renselse for dens synder. En av begrunnelsene som gis for at mangfoldet er en god ting, er at det gjør oss bedre mennesker, en logikk som overfladisk betraktet gir mening. Mange av dem som er mest bekymret for innvandringen er hatske, rare og/eller litt gale, mens de i andre enden av debatten er hyggelige, omgjengelige og intelligente alle sammen. Selv om Storbritannia utvilsomt er mindre rasistisk enn det var for 40 år siden, er våre kulturelle verdier bedre totalt sett blitt bedre? Det er jeg ikke så sikker på.

The Telegraph: London is no longer an English city, says John Cleese. Is he right? by Ed West

Oversettelse ved C. Skaug