Sakset/Fra hofta

Norges, i særdeleshet Oslos, befolkning skiftes ut i stor hastighet til det som må kalles en øredøvende offentlig taushet. Omlag halvparten av innvandringen består av personer hvis velferdsavhengighet og lave yrkesdeltagelse er en formidabel trussel mot den offentlige økonomien, og hvis tribale kulturbakgrunn virker tillitsnedbrytende og svekker landets sammenhengskraft.

Tall fra SSB viser at antall nyankomne er gått ørlite grann ned de siste par årene, men forblir likevel det tredobbelte av det som var normalt frem til ca. år 2000. Det innvandrer nesten like mange mennesker som det fødes, og innvandringstakten er blitt nær fordoblet under den sittende koalisjonsregjeringen.

Norges befolkning ønsker helt klart ikke at det fortsetter på den måten, men politisk er problemstillingen knapt et tema. Det er som om David Cameron aldri skulle ha gitt en stemme til britenes frustrasjon ved først å erklære multikulturen død, for deretter å ta til orde for 75% reduksjon i innvandringen.

Det tales privat, og det tales og skrives i lukkede fora. Men offentlig er det fortsatt som om man var redd for å bli stemplet som en slags moderne Arne Myrdal om man skulle ha innvendinger mot det vanvittige som pågår, som om antall mennesker fra den tredje verden fortsatt bare var 30.000, og ikke nærmet seg 300.000. Det vitner om en feighet som er så gigantisk at det ville være høyst fortjent om man fikk et norsk motstykke til English Defence League til svar. Moralsk fortjent. Ikke politisk. Politisk ville det spille den herskende eliten rett i hendene. Den venter bare på et bevis på at det er folket det er noe galt med.

Men det demokratiske underskuddet vokser: hvem vil tale på vegne av de ressurssvake borgerne som rammes mest av folkevandringene ved at velferdsstaten forringes og det enkle arbeidet gjøres av utlendinger?

Ikke dem som tjener grovt på at boligprisene går opp og lønnsnivået holdes under kontroll ved økt tilstrømning av mennesker. Ei heller dem som tjener til sitt livsopphold ved å administrere den ulykksalige utviklingen. Den fremste aspirasjon for innfødte som ikke orker å motarbeide utviklingen blir dermed å etterstrebe en plass i et av disse to aristokratier (en miserabel profitt for salg av et land).

Likevel ser vi allerede tegn til at politiske talenter ikke vil la seg invitere inn i de miserable aristokratienes fisluktende salonger, men foretrekker den friske luften utenfor. I Nederland er det skjedd to ganger. Den første ble skutt, og den andre blir rettsforfulgt. Men det er neppe lenge til personer av denne støpning blir å finne i et europeisk regjeringskontor.

Mest lest