Kommentar

Siv fyller 50 og gratuleres av Erna. Det er blitt en venninnegjeng i ledelsen av regjeringen. Jenter har sin egen måte å gjøre tingene på. Det virker ikke som om partiets nedgang riktig har gått opp for Siv. Tror hun bølgedalen er forbigående? Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix.

Når Fremskrittspartiet gjør sin dårligste meningsmåling på nesten et kvart århundre, er det ikke helt ufortjent med tanke på at avviklingen av Norge i det store og hele fortsetter nokså ufortrødent med Frp i regjering.

For bortsett fra en ny vei her og der, hvor mye er det egentlig som ville ha vært annerledes i norsk politikk dersom Frp hadde forsvunnet fra den? Den ikke-vestlige innvandringen er riktignok gått noe ned, men det ville den ha gjort uansett, takket være det som skjer i andre europeiske land, og likevel forblir den katastrofalt høy.

Frps krise er i realiteten en krise for det norske politiske systemet. Velgerne som ikke ønsker å avvikle Norge, har ingen steder å gå. Mange av dem vil derfor havne på gjerdet, eller stemme alternativt av ren desperasjon.

Senterpartiet virker av og til fornuftig, men har valgt venstresiden, anført av Arbeiderpartiet, ledet av en Jonas Gahr Støre som blant sine talløse defekter forholdsvis nylig har rost svenske sosialdemokratiske statsministre som har administrert Sveriges vei mot flerkulturell krig.

De som bestemmer hvor skapet skal stå i Frp og Høyre, har ellers bundet seg til en EU-sentralisme hvis logiske endestasjon er den nyvalgte EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyens drøm om Europas forente stater – et dødt politisk prosjekt som krever en viss mengde nekrofili på nasjonenes vegne for fremdeles å skape entusiasme.

Resultatet er at hærskarer av nordmenn ikke har noen politisk representasjon, og det er alvorlig i et demokrati som liksom skulle være representativt.

Og dermed fortsetter regjering og Storting å gjøre en hel masse skadelige saker, som det burde være lett å få oppslutning om å avbryte.

Eksemplene er mange. Den norske u-hjelpen, som hvert år koster flere titalls milliarder kroner, fortsetter å smøre korrupte systemer både innenlands og i hver især av klientstatene, noe som er til hinder for en positiv utvikling i de sistnevnte, og som fungerer tillitsnedbrytende hjemme også. Penger som hadde vært bedre anvendt innenlands, virker som gift i de mange korrupte landene hvor de havner.

Den brasilianske regnskogsatsingen er en kriminell skandale som også er i milliardklassen. Støtten til det palestinske lederskapet fungerer som terrorfinansiering. NAV er i praksis blitt et globalt sosialkontor. Og de mange pengene til NGO-er skaper et arbeidsfritt aristokrati på vanlige nordmenns bekostning.

Da Anders Lange stiftet forløperen til Frp i 1973, var det uttrykkelig formålet blant annet å redusere unødige offentlige utgifter. Det behovet er mye større i dag enn for 46 år siden.

Vi taler da om et moralsk behov, og dermed også et nasjonsbevarende behov. For i mellomtiden har oljeformuen midlertidig utsatt det økonomiske behovet.

Men saken er altså at Norge går med dundrende underskudd, og at underskuddet finansieres av en rikdom som tidligere klokskap la grunnlaget for.

Det kunne ha vært til å leve med dersom underskuddet i dag finansierte ny rikdom i morgen. Men pengebruken ødelegger Norge. Og det som ødelegger Norge, tjener uheldigvis de personlige interessene til de som drar arbeidsfri fordel av ødeleggelsen – hva enten det skyldes verdistigning på eiendom som skjer ved å presse vanlige skattebetalere som sitroner for å subsidiere invasjonsstyrkene som konkurrerer mot dem på bolig- og arbeidsmarkedet, eller man har en plass på den grønne politiske gren.

Alle de strukturelle betingelsene er altså på plass for å skape rom for en norsk Salvini, Farage, Trump eller Orbán. Likevel unnlater Frp å gripe sjanse til å gjøre det. Kan Frp reddes hvis partiet ikke vil gjøre det selv?

Det er et forferdelig mas å starte nye partier i Norge, og med mindre det gjøres av et kjempestort politisk talent som ikke bare klarer å få med seg vanlige folk, men også et team av spesialister på økonomi, utenrikspolitikk og en rekke andre viktige felter, vil ethvert forsøk også være dødfødt.

Trolig vil ikke tiden være moden for noe slikt før mye mer av oljeformuen er lovet bort til invasjonsstyrkene enn den fjerdedelen eller deromkring som er sølt bort hittil, og store deler av Norge opplever at omgivelsene deres er omgjort til det ugjenkjennelige, slik vi allerede ser på den svenske landsbygda. Kanskje er ikke det politiske talentet som behøves, engang født ennå.

I en bedre verden ville ikke det politiske systemet ha vært så forstenet at problemene må vokse landet over hodet før noe skjer. Men om det er én innsikt Vestens politiske historie har gitt oss fra antikken og frem til i dag, så er det at politikerklassen er en interessegruppe som først og fremst ivaretar sine egne interesser.

I shithole countries i islambeltet består det politiske lederskapet gjerne av medlemmer fra de mektigste klanene på territoriet.

I Norge er vi i ferd med å få en lignende situasjon, men der årsak og virkning har byttet plass: De som klarer å navigere seg inn i politikken, får medlemskap i den mektigste klanen, og er de først kommet seg inn i den klanen, er det ingen vei tilbake. Da kan menneskene uten makt seile sin egen sjø.

Om man ser på CV-ene til stortingsrepresentantene, er det nokså klart at det med veldig få unntak ikke er Norge beste menn og kvinner vi snakker om. Det eneste faget de fleste av dem behersker, er da også nettopp makt. En reell politisk forandring i Norge måtte begynne med en større allmenn bevissthet om dette.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.