Sakset/Fra hofta

Alle som står overfor Halvor Tjønns bok om Muhammed, sett med samtidens øyne, har valget mellom fordømmelse eller ros. Det ser ikke ut til å være noen mellomting.

Aage Borchgrevink, Stian Bromark og Trond Berg Eriksen har alle stilt seg negative, dvs. Berg Eriksen roste Tjønn for godt arbeid, bare for å komme med noen betraktninger som viste at han ikke tok bokens tekst inn over seg.

Arne Dvergsdal i Dagbladet er den som dristig og sannferdig leser boken på dens egne premisser, og lar seg sjokkere, slik Olav Versto ble sjokkert. Men til forskjell fra Versto tør Dvergsdal beskrive det han ser. Det gjorde som kjent ikke Versto, men Dvergsdal tar feil når han legger ham det til last. Versto fikk frem at han var dypt sjokkert, og ikke våget sette på prent hva han leste.

Det hadde nok kostet Versto, kanskje ikke i forhold til muslimene, hvor han neppe har noen høy stjerne. Men snarere i forhold til sin egen avis. Det går en grense for selv hva en nestor som Versto kan skrive.

Dvergsdal tar ingen slike hensyn. Han er ikke tidligere redaktør. Men anmeldelsen vil få konsekvenser.

I dagens Norge kan man ikke skrive sannferdig om Muhammed uten få bli merket. Det fikk Walid al-Kubaisi merke etter filmen om Brorskapet, og Tjønn har fått merke det selv i sin egen avis.

Dette er i seg selv grunnlag for lange og inngående betraktninger om tilstanden. Vi er allerede langt inne i islamifiseringen, hvor det å si sannheten om Muhammed er forbundet med risiko på den ene eller andre måte.

Kudos til Dvergsdal for at han ikke kompromisser. Han skriver om boken:

Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.

Det er et ytterst lite flatterende bilde som tegnes i boken, og den bygger på tre-fire historiefortellere én generasjon etter Muhammeds død.

Det mest skremmende er når man ser Muhammeds liv i forhold til dagens ledende muslimer. Ikke alle, men alt for mange. Da ser man at Muhammeds liv og lære fortsatt er rettesnor, og det er ikke det perfekte menneske vi ser, men de mest groteske praksiser, med en stor dose tvang og vold.

Eller som Dversgdal skriver:

Problemet er selvsagt at mange av våre dagers 1,3 milliarder muslimer anser Muhammed som verdens mest fullkomne menneske, og handler deretter.

Storpolitikk

Derfor er det ingen tilfeldighet at Hamas har raketter som bærer navnet Khaybar, en oase i den arabiske ørken der Muhammed i året 629 tvang den jødiske bosetningen til underkastelse.

Og det er heller ingen tilfeldighet at ekteskapsalderen for shia- og sunnimuslimer i Iran er 9 år for kvinner, eller at den skriftlærde Yusuf al-Qaradawi, som gir råd til muslimer i Europa, godtar ekteskap med 9-årige jenter så lenge det skjer frivillig og jenta er jomfru.

Man trenger ikke være Midtøsten-ekspert for å vite at Muhammeds nattlige utflukt til Jerusalem har fått storpolitiske følger, ettersom
byen i islamsk tradisjon betraktes som den tredje helligste etter Mekka og Medina.

Da får plutselig Tjønns bok en ny aktualitet. Vi snakker ikke om noe som skjedde i Mekka og Medina for 1400 år siden, vi snakker om hva våre nye landsmenn og kvinner mener er er etterstrebelsesverdige idealer.

Det burde gi noen og enhver noe å tenke på.

Hvordan skal man opprette en noenlunde ærlig samtale med muslimer uten å knuse noen egg? Det er den oppgaven Tjønn har påtatt seg. Dvergsdal yter ham rettferdighet og verdsetter arbeidet for hva det er.

Sjokkerende møte med Muhammed
Behovet for Halvor Tjønns bok er hevet over enhver tvil.

Les også

-
-
-
-
-
-
-