Det flerkulturelle spektaklet er et stort skuespill. Det unndrar seg det nasjonale demokratiet siden det involverer mennesker som ikke en gang bor innenfor landets grenser, men som likevel har stor påvirkningskraft.

Det er det utvidede demokrati i n’te potens. Alle har tilgang til fyrstikker, og det finnes nok av brennbart materiale til å stikke verden i brann. Før var det tyranners privilegium, nå kan selv pastoren i den minste menighet i Florida stifte en brann.

Dette er Samuel Huntingtons teori i praksis. Kulturenes sammenstøt.

De fleste mennesker vil ha fått med seg at det ikke er lett å lovregulere dette. Vi kan ikke uoppfinne YouTube. Andre mener at det er nettopp det vi må. Vi kan ikke ha brannstiftere løpende rundt. En av dem er forfatteren Arne Berggren, som i VG gikk inn for å bure dem inne.

Berggren viste til konfliktpotensialet og enkeltindividets mulighet til å leke med fyrstikker. Det må finnes sanksjoner, ellers kan de sette hele verden i brann.

Slike tanker appellerer til besteborgeren. En lov og orden-verden. Det er noe nixonsk over Berggren, han appellerer til det tause flertall. Han mener å ha registrert at folk flest ikke har sans for en uinnskrenket ytringsfrihet. De ønsker ikke å ha pyromaner gående løs.

For å få disse tankene til å henge ihop, må Berggren begå omfattende vold mot virkeligheten. Han må ikke bare overse kultursammenstøtene, han må også fortegne og manipulere dem.

Ifølge Berggren forlanger Vesten at Østen skal godta vår definisjon av ytringsfrihet, som han kaller fundamentalistisk, dvs. uinnskrenket. Det nærmer seg et overgrep ifølge Berggren, og åpner for galematiaser som pastor Jones.

Men selv en middels informert borger vil vite at det ikke er Østen som er under angrep av Vesten, det er Vesten som er under angrep av «Østen», skjønt dette er et forkludrende begrep, det er den muslimske verden det er snakk om.

Mennesker myrdes i Pakistan for å forsvare en oppmykning av blasfemiparagrafen – oppmykning – ikke avskaffelse. Og de samme kreftene som dreper statsråder og guvernører i Pakistan, krever at de samme blasefemilover skal gjelde i Vesten, ja, over hele kloden. Det er snakk om en kulturell imperialisme uten sidestykke.

Vold følger i deres fotspor, også her i landet. Det var derfor forlegger William Nygaard ble forsøkt drept. Det er utrolig at en forfatter anno 2011 kan forsøke å slå politisk mynt på en mini-brannstifter i Florida og deretter gå inn for lover som er den rene konflagrasjon, storbrann, i sammenlikning.

Berggren går inn for blasfemilover som ville gjort Sataniske vers forbudt. Som ville fått William Nygaard dømt.

Disse innlysende sammenhenger er totalt fraværende i Berggrens artikkel og i debatten han førte med Roar Hagen i Dagsnytt Atten.

Poenget med blasfemilov er ikke tatt ut av luften. Berggren mente å vite at debatten om blasfemi går over hodene på folk flest, det interesserer dem ikke. Han mente at blasfemiloven som regjeringen foreslo rett før jul i 2007, var en god lov. Den la til grunn at man må ta hensyn til de religiøse følelsene til landets nye innbyggere. Hvis de føler seg krenket, bør det få konsekvenser. At man ved å gjøre subjektive følelser til juridisk norm ville havnet i et morass av vilkårlighet, ble hurtig klart. Hensikten var god, men ubetenksom.

Når Berggren tar opp tanken flere år senere når presset mot ytringsfriheten er enda sterkere, kan han ikke påberope seg uvitenhetens uskyld. Han vet. Vi vet. Derfor aggressiviteten. Berggren anlegger islamistenes perspektiv under dekke av «hensyn» og ønske om skadebegrensning. Men han gjør i praksis det samme som Hitlers sendebud Breuer, som møttte kongen og utenriksminister Halvdan Koht på Elverum, og sa at kongen måtte be regjeringen innstille all motstand for å spare liv. Kongen svarte at først begikk tyskerne en forbrytelse ved å overfalle et nøytralt land, og så har de den frekkhet å kreve at motstanden opphører for å spare liv.

Det var Alf R. Jacobsen som fortalte om dette skjelsettende møtet på radio igår, i forbindelse med hans nye bok Kongens nei.

Dagens situasjon tåler godt å bli sammenlignet med overfallet på Norge. Det er det samme valg mellom frihet og tvang, så alvorlig er trusselen mot ytringsfriheten.

Også den gang var det folk som argumenterte for at det eneste riktige var å tilpasse seg den nye virkeligheten. Prisen for motstand ville bli for høy.

Det spesielle denne gang er at man med loven i hånd vil innskrenke ytringsfriheten og gi etter for krefter som vil ha den avskaffet.

Slik ser Berggren sitt snitt til å steppe inn og forsøke å slå mynt på pastor Jones’ Koran-brenning. Han tror det at et norsk liv gikk tapt, kunne gjort opinionen åpen for et lovforbud. Det er en kynisk utnyttelse av en grusom hendelse. At den kommer fra en forfatter, sier noe om at dagens situasjon moralsk sett ikke er særlig forskjellig fra den i tredveårene.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂