Gjesteskribent

Det er ikke mange svarte eller brune ansikter i engelske landsbyer. Men selv i Chiltern Hills har kinesiske restauranter og asiatiske aviskiosker en tendens til å være bemannet av kinesiske servitører og asiatiske innehavere. Du trenger ikke dra videre til klart mer multietniske byer i Oxfordshire eller Buckinghamshire, hvor TV-serien Midsomer Murders er filmet, for å føle uhyggen og falskheten ved produsentens bråkjekke uttalelser om at produksjonsselskapet hans kunne forlange at ingen svarte eller asiatiske skuespillere skulle være med, fordi «det ikke ville være en engelsk landsby med dem» på skjermen.

Det er neppe nødvendig å legge til at de tallrike mordene som hjemsøker Midsomer, ikke er noe mer realistisk enn den helhvite rollelisten. Inntil Aylesbury-politiet gav en hjelpende hånd ved å kunngjøre et mistenkelig dødsfall på fredag, var den store nyhetssaken for mine yrkesbrødre i lokalavisene som dekker kriminalkommisær Barnabys distrikt, en straffesak mot et par fra Warborough. Retten fant dem skyldig i mishandling av en kanin.

Midsomer Murders gir bare i én forstand et pålitelig bilde av den engelske landsbygda. Som i TV-seriene Kingdom og Doc Martin, er ikke bare rolleskikkelsene nesten utelukkende hvite, men også nesten utelukkende velstående. På TV tilhører gjennomsnittspersonen den øvre middelklassen, og det er ikke bare fordi TV-kanalene vet at seerne i både inn- og utland vil ha vakre engelske landskap og presentable skuespillere. Men ved en feiltagelse har forfatterne av dusinvaremanus og deres kyniske arbeidsgivere fortalt en lite kjent sannhet om England, kanskje for første og siste gang i sin karrière.

Besøk landsbyene som gir den flotte rammen rundt Midsomer Murders — The Lee, Great Missenden, Haddenham, Nettlebed, og du vil oppdage at folk i de lavere klassene forsvinner for hver generasjon som går. I Wallingford, av Midsomers produsenter brukt som kulisse for grevskapshovedstaden Causton, koster de billigste leilighetene med to soverom for unge par med barn 140.000 pund sterling. De ville være nødt til å tjene tilsammen 45.000 pund i året før de kunne tenke på å kjøpe til den prisen, mens minstelønnssatsen er på 12.500.

Når det gjelder den mer eksklusive delen av markedet, fremhever eiendomsmeglerne byens tiltrekningskraft på rike mennesker utenbysfra snarere enn på lokale familier, ettersom de forsøker å selge georgianske hus for nesten en million pund. Prospektene forteller potensielle kjøpere om hastigheten på togene til London Paddington (45 minutter fra stasjonen i Didcot, fem kilometer unna), nærheten til motorveien M40 (knutepunkt nr. 6 er bare 12-13 kilometer unna) og overfloden av privatskoler i nærheten for de velståendes barn.

Ingen kunne ha skrevet en moderne versjon av Flora Thompsons Lark Rise to Candleford, hvis handling var lagt til noen små landsbyer rundt Fringford i North Oxfordshire ved begynnelsen av det 20. århundre. Arbeiderklassen og den lavere middelklassen på landlige småsteder er nesten helt borte, i likhet med gårdsarbeiderne. Selv John Mortimers trilogi Paradise Postponed fra 1980-tallet virker nå håpløst utdatert. For bare 25 år siden kunne Mortimer plassere den sentrale rolleskikkelsen, en sogneprest i Buckinghamshire, i et herskapelig hus. Nå har Church of England solgt prestegårdene i Buckinghamshire til bankfolk, og prestene opplever at lønnen deres på 20.000 pund i året ikke gir dem råd til å spise på de lokale pubene med brukbart kjøkken.

Jeg vet at landsens fattigdom fortsatt eksisterer, og i mangel av offentlig transport kan det være vanskeligere å takle enn pengeproblemer i byen. Men det å understreke disse vanskelighetene gjør at man overser den voksende kløften mellom by og land. Alle steder i The Midlands’ landlige grevskaper som er attraktive feriedestinasjoner eller velegnet for pensjonisttilværelsen — eller som lar velstående engelskmenn spille godseiere i pendleavstand fra London — er i ferd med å bli forskjønnede, idealiserte utgaver av landsbygder som aldri har eksistert.

Inngangsbilletten til en slik velstelt idyll har en høyere pris enn det nesten alle de unge kan makte. Middelaldrende og pensjonister må ha en betydelig formue før de kan tenke på å få innpass.

I sin tankevekkende, ja sågar oppsiktsvekkende, nye bok So you think you know about Britain? beskriver samfunnsgeografen Danny Dorling segregasjonen av landet som betinget av velstand snarere enn av rase, og han finner en elegant statistisk metode for å illustrere det. De konservative har ikke vunnet noen ordentlig valgseier siden 1992, fordi velgerne deres hoper seg opp i Midsomer Murder-land og lignende uautentiske landlige omgivelser, som George Osbornes Tatton i valgkretsen Cheshires gin- og Jaguar-belte, eller David Camerons Witney, hvor annethvert hus er en fritidsbolig.

De har ikke gjort det på langt nær så bra i Englands urbane områder, hvor oppslutningen fortsatt er for liten til å opprettholde et riksdekkende parti. Dorling forklarte dette ved å utarbeide en «segregasjonsindeks», som måler hvor mange prosent av det konservative partiets velgere som måtte flytte for at hver valgkrets i Storbritannia skulle få samme andel toryer. I 2010 måtte 16,4% av dem — dvs. 1,75 millioner toryer — ha forlatt sine hjem, hvilket er den høyeste andelen i noe parlamentsvalg siden 1918. (Og hvis du synes tanken på å tvinge hundretusener av konservative ut på gaten med sine eiendeler i kofferten er aldri så lite Pol Pot-aktig, så er det nettopp den straffen George Osbornes tak for boligbidraget vil idømme de fattige, hva enten de bor i byen eller på landet.)

Eiendom er blitt en evighetsmaskin for opprettholdelse av klasseskiller. Jo høyere prisen på boliger blir i sørlige landsbyer, desto mer attraktive fremstår de som investeringer hos flyktninger fra byen. Ettersom disse flyktningene i beste fall er middelaldrende, forsvinner barna fra Sør-Englands åpne sletter for å proppes inn i storbyenes høyhus.

Man kan se hvor fast bestemte beboerne er på å beskytte sine investeringer mot de historiene som vekker opphisselse i Midsomer. Det er ikke faren for kriminalitet som uroer dem, men frykten for utvikling. I hjertet av de konservatives England ligger en vilje til å bruke statlige kontrollmekanismer disse normalt ville erklært som «sosialistiske» for å beskytte verdiene av eiendommene. Ethvert forslag om å bygge nye familieboliger blir avvist med et språk som er på grensen til det hysteriske.

De fattige og lavtlønte må holdes i sjakk, akkurat som de svarte må holdes unna Midsomer Murders. Uansett hvilke endringer George Osborne måtte gjøre for å bringe budsjettet i orden, tror jeg ikke han vil redusere verdien av kjernevelgernes eiendommer.

Jeg er helt for et fornuftig vern av landsbygdene. En av grunnene til at jeg er skeptisk til de grønne, er at de ønsker å ødelegge landskapene med groteske vindparker. Men et vern kan ikke rettferdiggjøre klasseskiller og boligmessig segregasjon. Det er det samme som å dele Storbritannia i to nasjoner på grundigere vis enn noen gang siden begynnelsen av det 20. århundret — og gi den minst velvalgte nasjonen styringen.

Denne kommentaren stod opprinnelig i The Guardian/Observer den 20. mars, og er oversatt av Christian Skaug. Document.no er svært glade for Nick Cohens tillatelse til republisering av hans arbeider på norsk.