Gjesteskribent

Del I

I sin bok Faith and Power tar Bernard Lewis gjentatte ganger opp spørsmålet om hvorvidt det liberale demokratiet er forenlig med islam eller ei. På spørsmål om hva han selv mener, svarer han på denne måten:

«Jeg vil si at det er vanskelig, men ikke umulig. Islam er i seg selv ikke imot demokratiet. Når det er sagt må vi være oppmerksomme på hva som menes: Det behøver ikke nødvendigvis være vår demokratimodell. Det finnes også positive sider ved islam: Den islamske tradisjonen er for eksempel sterkt imot diktaturet. Opprinnelig la muslimene stor vekt på det som vi kaller «konsultasjon». I Koranen sier profeten Muhammed selv at man må diskutere tingene med folk før man går til handling, konsultere personer og prøve å oppnå en form for avtale. Det fungerte på denne måten i mange århundrer i den islamske verden, som var langt mindre autoritær enn det førmoderne Vesten. Islams eneherskere – sultanene, kalifene etc. – konsulterte og rådførte seg faktisk med grupper av en viss rang: de religiøse skriftlærde, håndverkslaugene, stammelederne, landeierne og flere andre. Så dette konsultasjonsarbeidet var ikke bare for propagandaformål, det representerte også virkeligheten.»

For å understreke tilbøyeligheten til dialog blant de første muslimske overhodene, forteller den berømte historikeren om et brev skrevet i 1786 av greven av Choiseul-Gouffier, Frankrikes ambassadør til Istanbul:

«På den tiden prøvde den franske regjering å overtale den ottomanske sultanen til å gjøre et eller annet, og ambassadøren merket ikke særlige fremskritt. Derfor skrev regjeringen i Paris til ham og bad ham om å få fortgang i sakene og få gjort noe med situasjonen. Ambassadørens svar lød: «Her er det ikke som i Frankrike, hvor kongen er den eneste sjefen og gjør det han vil. Her må sultanen konsultere andre.» Dette er absolutt riktig. Det var et samfunn basert på konsultasjon, og hva enda viktigere er: Overhodene for disse gruppene var valgt internt, de ble ikke utpekt av regjeringen. I den islamske verden fantes det altså en effektiv begrensning av autoriteten som ikke hadde sitt motstykke i det førdemokratiske Vesten.
Det som dessverre gikk galt var moderniseringsprosessen, som førte til en rekke hendelser: Først og fremst la den midler for undertrykkelse og massekommunikasjon i hendene på Midtøstens regjeringer som de aldri hadde hatt før. Nå besitter de instrumenter av alle slag for å kontrollere og knuge enhver som gjør opprør. Slik er opprettelsen av det som er blitt den typiske modellen for et Mistøsten-diktatur, ikke annet enn et resultat av vestliggjøringsprosessen. Jeg mener ikke at dette resultatet var ønsket, men det var utvilsomt konsekvensen. Den gamle ordenen er forsvunnet, og den nye har tatt dens plass.»

I kapittelet kalt «Free at Last? The Arab World in the Twenty-first Century» skriver Lewis om konflikten mellom Israel og palestinerne:

«Hvis konflikten angår Israels dimensjoner, så kan lange og innviklede forhandlinger til slutt løse problemet. Men hvis konflikten dreier seg om Israels eksistens, så er ingen seriøse forhandlinger mulige.»

Tatt i betraktning at palestinerne fortsetter ikke å ville anerkjenne Israel som jødisk stat, og har kunngjort at de har til hensikt å avbryte de pågående direkte forhandlingene med Israel med mindre israelerne forlenger byggestansen på Vestbredden, spør vi Lewis om han ville få seg til å si at gjenopptagelsen av de direkte forhandlingene er dømt til å mislykkes.
«Når man se hva som blir sagt, ikke bare i Palestina, men mer generelt i den islamske verden, får man dessverre det inntrykk at enhver form for avtale med Israel er provisorisk. Det er tillatt å inngå midlertidige avtaler med fienden for å vinne tid til reorganisering og opprettelse av nye enheter, innen man fortsetter til neste fase. Jeg tror hovedinntrykket er at det forholder seg på denne måten. I det hele tatt nøler man med å anerkjenne at man har tapt et hvilket som helst territorium som tidligere tilhørte den islamske verden. Dette er tilfelle for Israel, men ikke bare.»

For å gi et eksempel forteller Lewis om en hendelse han personlig var vitne til:
«Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for noen år siden befant meg i Spania sammen med en gruppe tyrkiske venner. Vi snakket tyrkisk oss i mellom, og noen personer kom bort til oss for å invitere oss på besøk i det lokale islamske senteret. De inviterte meg også, idet de sannsynligvis trodde at jeg også var tyrker, og dermed muslim,» kommenterer Lewis og ler.
«Mennene som hadde invitert oss begynte å legge ut på temmelig lidenskapelig vis om hvordan Spania i virkeligheten var en del av den muslimske verden, og hadde fått sin gullalder under muslimsk dominans. Alle menneskene rundt oss var etterkommere etter disse muslimene, som var blitt tvunget til å konvertere til kristendommen. Deres store oppdrag var å bringe islam tilbake til landet. Denne måten å tenke på er ikke uvanlig blant muslimer.»

Han fortsetter: «Et hvilket som helst land som en gang var del av islam, måtte forbli islamsk til evig tid og dermed gjenerobres så raskt som mulig, og det er ikke bare tale om Israel: også Sicilia, Spania, Portugal, Balkan og så videre. Den første fasen består i å jage de vantro fra islamsk jord. Den andre er å gjenvinne tapt terreng, den tredje å erobre hele verden.»

Del III

Amy Rosenthal har mastergrad i statsvitenskap fra London School of Economics og doktorgrad i historie fra Queen Mary’s College. Hun er fast medarbeider i Il Foglio, som er en av Italias ledende kommentaraviser, og hvor denne artikkelen opprinnelig stod på trykk den 23. oktober 2010. Tidligere har hun skrevet for Weekly Standard, Jerusalem Post og det italienske nyhetsmagasinet Panorama, og hun deler sin tid mellom USA, Jerusalem og Roma, hvor hun også foreleser ved American University. Intervjuet med professor Bernard Lewis publiseres i tre deler her på Document i Christian Skaugs oversettelse, med vennlig samtykke fra Lewis selv, artikkelforfatterinnen og Il Foglios redaktør.