Gjesteskribent

Med stor innlevelse og entusiasme feiret nordmenn over hele verden sin selvstendighetsdag den 17. mai.  I år falt den på samme dag som Jerusalems frihetsdag etter jødisk kalender.  Innbyggerne har mye å takke sin selvstendighet og frihet for både i Norge og i Jerusalem.  Okkupasjon, fordrivelse forfølgelse og fremmedstyre må man ha opplevd for å forstå hvor ille ufrihet er. Det tok jødene mange århundrer å få landet sitt tilbake og frigjort fra okkupantene.

 

Det var mye vakkert å følge med på i NRKs fjernsynssendinger den 17. mai.  Glade og pyntede barn og voksne gir alltid et løft til stemningen.  Det er også rørende å se hvordan de norske koloniene i fremmede land blir tatt vare på denne dagen, en tradisjon mange norske ambassader har bidratt til gjennom lange tider.  Vi fikk tidlig se innslag fra feiringen både i Khartoum, Kuala Lumpur og Dar es Salaam.  I år var det dessverre ingenting å se fra Tel Aviv fordi den norske ambassadøren og hans sjef i Oslo, utenriksminister Børge Brende, ikke lenger fant det passende å invitere den store norske kolonien i Israel til 17. mai-fest slik det har vært gjort der i mange årtier.  Derfor var det ambassadøren i Ramallah som i år fikk avsatt tid og penger til dette formålet i denne del av verden.  Fjernsynskanalene fulgte opp med 17. mai-reportasjer fra Palestina og Gaza, slik det nå sømmer seg for statsfinansierte medier under en borgerlig støttet regjering.

 

For NRKs vedkommende ble dagen dessuten synlig markert av institusjonens nyvunne seier over det kristne korset.  Dette feiret ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen like godt ved å fjerne korset også fraNRKs flagg-vignett på TV-skjermen.  I stedet plasserte han der en variant av flagget til Nord-Korea, som vi kanskje må tro ligger nærmere opp til hans ideologiske preferanser enn kristendommen og Eidsvold-fedrenes tanker.

 

Også regjeringsorganet Aftenposten bidro på sin måte til årets 17. mai-stemning.  I et kjempeoppslag om den nye israelske justisministerens seksuelle attributter fikk avisens redaktør, Espen Egil Hansen, med sitt valg av politisk reportasje fra Midtøsten nok en gang fremhevet seg selv som Israel-forakter og rasist.  Vi forstår svært godt hvorfor anstendige mennesker i hopetall sier opp sine abonnementer på Aftenposten.

ayelet.shaked

Foto: Israels nye justisminister er Ayelet Shaked fra ultranasjonalistiske Jødisk Hjem. For Aftenposten er ultranasjonalister det samme som høyreradikal. Dermed blir høyre i Israel del av den samme høyreradikale bølgen i Europa som norske medier stadig maner til kamp mot. Det trekkes ingen grenser mot høyreekstremisme og nynazisme. Jøder er m.a.o mot seg selv. Men så langt strekker ikke medienes selvinnsikt seg. De har nok med Israel-bashing. Israel beveger seg stadig mot høyre og den nye regjeringen er «den mest høyrevridde regjeringen Israel har sett på flere tiår». Aftenposten bruker enhver utvikling til å mane frem et bilde av et Israel som er ute på en farlig galei, ja, som rent ut er sin egen fiende. Enhver anledning brukes til å henge ut prominente israelere. Aftenpostens karaktermord på Shaked er stygt. Avisens Sofie Gran Aspaker kolporterer en story fra the Daily Beast som Shaked selv sier er forfalskning av en seriøs artikkel. Ifølge Daily Beast/Aftenposten omtaltes palestinske barn som «slanger». Aftenposten hevder at Shaked slettet anbefalingen, til tross for at at Shaked har gjendrevet storyen, og fortsetter;

Tyrkias daværende statsminister, Recep Tayyip Erdogan, som i dag er president, sammenlignet Shaked med Adolf Hitler. Dagen etter Facebook-oppdateringen ble nemlig den 17 år gamle palestineren Mohammed Abu Khudair kidnappet og brent levende. Seks israelere ble pågrepet og siktet for drapet.

Ordet «nemlig» er avslørende. Aftenposten gir inntrykk av at Erdogan kan ha dekning for sin karakteristikk. Når man kjenner Erdogans Israel – og jødefiendtlighet blir uttalelsen enda styggere. Aftenposten plasserer seg på Erdogans side. Avisen har med Shakeds svar, men viser ingen forståelse for hva hun sier:

– I Israel skammer vi oss over det som skjedde med Mohammed Abu Khudair. Men palestinerne ser på dem som dreper våre barn som helter, forklarte politikeren.

Norges forhold til omverdenen er imidlertid utenriksminister Børge Brendes konstitusjonelle ansvar.  Under Høyres landsmøte i april uttrykte han en tydelig støtte til Europas gjenværende jøder.  ”Et Europa uten jøder er ikke Europa,” uttalte han etter å ha hørt om drapene på jøder i Paris og København.  Vi kom i skade for å tro han mente at jøder, i likhet med nordmenn, skal kunne bosette seg i verden hvor de ønsker.  Men slik var visst ikke utsagnet ment.  Et Judea uten jøder er nemlig ikke like problematisk for vår utenriksminister.  Når hans palestinske kolleger krever at den palestinske del av en tostatsløsning skal være renset for jøder, da klyper ikke lenger utenriksministeren seg i armen, men synes å mene at det må være greit.
Det er altså ikke jødenes ve og vel per se som opptar utenriksminister Brende mest i denne sammenheng, men det faktum at jøder som drives ut av Europa på grunn av europeernes diskriminerende og antisemittiske atferd, i stort antall vender tilbake til sitt opprinnelige hjemland, Judea, som de har navn etter, noe som ingen bestemmelse i folkeretten nekter dem.  Der bekreftet det internasjonale samfunn for snart hundre år siden det jødiske folks historiske rettigheter og anbefalte dem å bosette seg der i et gjenopprettet jødisk nasjonalhjem.  På vegne av Norge var det Fridtjof Nansen som undertegnet den folkerettslig bindende avtalen om det jødiske folks rett til på ny å bosette seg i sitt historiske hjemland som europeiske okkupanter og jødeforaktere hadde drevet de fleste av dem ut av 1800 år tidligere, – en tvangsdeportasjon fra det jødiske urfolks historiske hjemland som jødene aldri har frasagt seg.

 

I dag fornekter utenriksminister Brende og hans regjering denne historiske og folkerettslige realitet til fordel for en fremstilling av konfliktens bakgrunn som de vet er uriktig, men som de likevel tror vil kunne bidra til fred i Midtøsten.  Det er menneskelig å ta feil, og å innrømme feilen, i hvert fall når den er åpenbar for de fleste, men utenriksminister Brende er ikke kommet dit.  Det som nå ligger ham mest på hjertet er å få fortalt det israelske folk, og verden for øvrig, at den fredsskapende tostatsløsningen han har satset store deler av det norske statsbudsjettet på, må settes ut i livet i et jøderent Judea, stikk i strid med de Oslo-avtalene den norske regjering var fødselshjelper til for mer enn 20 år siden.

 

Der er noe tragisk over Børge Brendes kostbare Sisyfos-prosjekt i Midtøsten.  Han synes ikke å forstå at hans egen politikk med uforbeholden støtte til palestinske krav, og urimelige krav til Israel om å oppfylle avtaler som palestinerne for lengst, med norskfinansiert støtte, har motarbeidet og i realiteten forkastet, er en hovedårsak til at han ikke lykkes i sine forsetter om å bevilge seg til en tostatsløsning.  Norske bevilgninger brukes til å fremme et jødehat som effektivt forhindrer en fremforhandlet fredsløsning.  Riksrevisjonen burde ta en titt også på norsk Midtøsten-politikk.

 

Utenriksministeren ser heller ikke ut til å innse at med sin egen og andre vestlige lands påtrykk på den israelske regjering uten å stille strenge krav til den palestinske, bekrefter overfor palestinerne at de ikke behøver å forhandle om noe som helst: De regner med at Norges utenriksminister ordner opp for dem og finansierer dem rundhåndet gjennom den giverlandsgruppa han arvet lederskapet til, og hvor han selv er en hovedbidragsyter.  Han overtok dette problemet fra sine forgjengere, men i likhet med dem har han ikke mot og styrke til å innrømme at prosjektet for lengst er en åpenbar fiasko. Det blir verken forhandlinger eller fred når norske bevilgninger gjør det lønnsomt for palestinerne å sabotere Oslo-avtalene.  Brende har ingen mulighet for å klare å selge problemet sitt til den israelske regjeringen, og mer anti-israelsk kritikk i mediene vil bare forsterke og forlenge det med økende antisemittisme som resultat.

 

 

 

 

Les også

Utenriksministerens kritikk -
Giverland muliggjør terror -
Tostatsforvirringen -
Det europeiske kaos -
Etnisk rensing for fred? -
Når mediene styrer politikere -
Norge på feil side -
Intifada med løgn og bedrag -
Når en supermakt tar feil -

Les også