Gjesteskribent

Jeg hadde tenkt å vente med å lansere denne bloggen. Men så smalt to bomber i Stockholm og det er ikke mulig å være taus. Andre har sagt mer enn meg og andre har tenkt bedre enn meg om dette. Det er vanskelig å skrive om. For det innebærer å ta inn over seg hva dette dreier seg om:

At det blant oss, i dagens Norden, lever mennesker som hater oss så mye at de vil drepe oss. Ikke noen bestemte av oss, hvem som helst duger. Og de vil drepe oss i religionens navn. I islams navn.

Dette er, for å bruke ordet Sveriges statsminister ikke vil ta i sin munn, terror. Målet er å skremme oss fra å være oss, til å bli noen andre enn vi er. Mer som dem.

Og det skremmende er at det virker. Bare tanken på det har virket lenge. Folk som har tegnet noen fjollete tegninger fordømmes av skremmende mange. De fordømmes for å ha fristet ondskapen. For å ha gitt terroristene, de som vil drepe oss, en unnskyldning for å gjøre det. Eller verre: De sies rett ut å være grunnen til at de vil drepe oss. Det er deres, tegnernes, skyld.

Slik oppfører bare redde mennesker seg. Mennesker som inderlig håper at ved å fornekte det egentlige problemet, vil det bli borte av seg selv.

Men det blir ikke det. For det er ikke på grunn av tegnerne de vil drepe oss. Det er ikke en gang på grunn av den beskjedne innsatsen våre styrker gjør i fjerne land terroristene antagelig aldri har besøkt. Det er fordi vi er oss.

Det er fordi vi er vestlige. Fordi vi representerer en kultur der individets frihet er satt over religionens krav. Fordi kvinner er frie til å være dem de ønsker å være. Fordi homofile er frie til å leve ut sin legning. Fordi vi har et politisk system som, selv om det ikke er perfekt, gir hver enkelt rett til medbestemmelse. Fordi vi er frie til å tro hva vi vil. Og til å slutte med det. Fordi vi er oss – på godt og ondt.

Derfor vil de drepe oss. Ikke oss alle, men mange nok av oss til at vi slutter å være oss. Til at vi blir noe annet, litt mer som dem.

Og derfor er det bra at våre politikere ikke stormer ut i blodtåke for å hevne seg. Men det er ikke bra, det er absolutt ikke bra, at de ikke klart og tydelig sier fra hvem som er overgriperne her. At de ikke klart og tydelig går ut til forsvar for karikaturtegnerne som er blitt stridens symbolske skurker.

For dette er en kamp om symboler. En kamp vi er i ferd med å tape. Når vi lenge nok har lempet prisen for den over på tegnerne, lenge nok til at de i hvert fall ikke får noen etterfølgere, da har terroristene allerede vunnet et slag: Vi er blitt litt mer som dem.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Arnfinn Pettersens nye blogg Tvilsbekjennelser, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Les også

-
-
-
-
-
-