Gjesteskribent

Vi kommer nok aldri over sjokket fra 22. juli, og det skal vi heller ikke. Men nå er det bare noen uker siden siste ekstreme terrorist med tilknytting til Norge slo til og drepte, sammen med andre terrorister, omtrent samme antall mennesker (minst) i en aksjon i Kenya. Det var en motbydelig terroraksjon, hvor detaljene ikke er kommet skikkelig frem i norsk presse.

«De sier at de har funnet likene av kastrerte menn, barn med kniver i kroppen liggende i kjølediskene, halshugde mennesker og med øynene stukket ut, ifølge The Star (Kenya)».

Flere groteske detaljer her

Den ene mannen i denne saken har altså levd mange år i Norge og er norsk statsborger. Det har vært merkelig lite fokus på hva det er som har skapt dette monsteret. Hvilken ideologi har han forholdt seg til, hvilken religion tror han på? Kan han ha vært medlem av et politisk parti, og kan man knytte dette partiet til ham og hans gjerninger? Kan han ha blitt radikalisert på nett? Har han medskyldige? Har noen påvirket ham? Bør man ikke grave dypt og grundig i hva som har fått denne mannen til å gjøre det han gjorde? Eller tar man lett på saken fordi man vet så inderlig godt hva som har ledet mannen til dette horrible? På samme måte som vi har sett så uendelig mange ganger før?

Hvorfor stilles det så sjelden spørsmål ved hvorfor islam stadig vekk kan knyttes til slike groteske og meningsløse handlinger, som så godt som alltid rammer sivile og uskyldige? Malala satt nylig på Skavlan og hevdet at islam er fredens religion, etter at hun selv så vidt overlevde et attentat av ekstreme islamister som ville drepe henne fordi hun kjemper for kvinners rettigheter.

Hvordan kan man ennå tro på dette? 100 • 0 er og blir 0; hadde det ikke vært ondskap og ekstremisme i islam i utgangspunktet, ville ikke det å ta det ut i det ekstreme heller ende i ondskap, så hvordan kan man fremdeles forsvare islam?

Jeg fatter det ikke.

Oslo flommer over av ranere som nå ikke bare går etter de gamle og forsvarsløse, men også barn. Alle ranerne har så langt hatt innvandrerbakgrunn. Fabian Stang okker seg og er trist og lei seg, men hva ser de egentlig på som løsningen, da? Mer åpne grenser? Mer molbopolitikk?

Grensene for det utenkelige flyttes stadig, og nordmenn står stadig sjokkerte og ser på, for dette er så utypisk norsk at vi faktisk ikke hadde sett det komme.

Gruppevoldtekter. Ran av eldre. Ran av barn. Det er liksom langt under listen av hva selv norske kriminelle vil befatte seg med, det er liksom bare for ynkelig.

To stakkars hjernevaskede ungjenter befinner seg nå i alvorlig fare på grensen til Syria. Er de heldige, er de ennå ikke blitt voldtatt og misbrukt av de syriske opprørerne.

Noen med en overdose av frekkhetens nådegave var ute og hevdet at grunnen til at disse jentene ble forkvaklet og forskrudd nok til å gjøre det de gjorde, kan være at de nektes retten til å bruke niqab i Norge. Intet mindre! Vår skyld igjen, altså, ikke den hatefulle ideologien sin skyld, som sier at om man dør i hellig krig mot «vantro», vil man være sikret veien til Paradis. Nei, selvsagt ikke den.

Hvorfor nevner man ikke dette som grunn? I mine øyne er det for mange en reint egoistisk grunn som ligger bak jihad og martyrdøden, nemlig ønsket om sikker vei til Paradis for egen del, ved å drepe andre mennesker. For dette har deres gud nemlig sagt er den eneste sikre veien. Men det vil kanskje stille fredens religion i et litt dårlig lys, derfor er det nok ikke noe man bør fokusere på.

Men siden det nå er den mest logiske grunnen, mener nå engang jeg at den er verdt å nevne, så smått.

 

Opprinnelig publisert på artikkelforfatterinnens egen blogg, gjengitt med vennlig tillatelse.