Lars Vilks er et fenomen. Normalt skulle Vilks vært «stor» i Norge. I Sverige er han et stort navn, journalistene køet i silende regn for å komme inn på forelesningen i Uppsala sist fredag. Men i Norge er han langt ute i periferien, til tross for norsk tilknytning på 80-90-tallet.

Grunnen er selvsagt rondellhundtegningene, en uskyldig liten puddel med turban og skjeggete ansikt. Det faktum at hunden bar navnet Muhammed fikk eliten til å miste kaffekoppene.

Det er Rushdie om igjen. Rushdie kalte ham Mahound, det er presis «samma sak». Den gang ble han forsvart. Ikke så anno 2010.

Kunstverdenen tør ikke, smakseliten tør ikke. Dermed innskrenker de seg selv til smaksdommere. Kunst som lever av provokasjoner, men ikke tør røre det største tema i vår tid, mister raskt status og prestisje.

Det er dette underskudd Vilks retter sin permanente installasjon mot. Kunstverdenen kan intet gjøre, for Vilks benytter dens egne metoder mot den selv: hele verden er en scene. Alle blir involvert.

De som ikke vil delta, og det er flere som har sagt det, offentlig, oppfører seg som dyrene som ikke ville bli tellet av kalven som kunne telle til ti: – Nå teller jeg deg, sa kalven og begynte å telle. De andre dyrene ble i tur og orden rasende og stormet etter kalven for å ta ham.

Slik oppfører journalister, kuratorer og kommentatorer seg. De vil ikke bli tellet.

Det var en stor fornøyelse å møte Lars Vilks. Han er skåning og har dialekt og humor. I over to klokketimer holdt han publikum fangen. Hvordan får han det til, hvordan orker han? Med truslene hengende over hodet…?

Det er ikke spøk, stormingen av forelesningen i Uppsala og mordbrannforsøket, viser det. Det samme gjør Jihad Jane og gruppen i Irland. Jihad Jane reiste til Europa utelukkende for å ta Vilks. Hun lette seg frem til hans virtuelle nasjon, Ladonia, og søkte om «statsborgerskap». Det er mulig – 15.000 andre har gjort det.

Gruppene som står ham etter livet har vært amatører. Men bare det å leve med bevisstheten om å stå på Al Qaidas liste vil være uutholdelig i lengden, for de aller fleste.

Hvordan greier Vilks det? Kanskje det som holder ham oppe er vissheten om at han vil seire til slutt: ettertiden vil gi ham rett, og feigingene vil sitte igjen med skammen. Det blir trolig historiens dom. Hvis da ikke barbariet triumferer.

Vilks minner sterkt om Free Speech Movement på Berkeley i USA: Vilks er rock’n roll, uformell, uhøytidelig, opptatt av sak, ikke innpakning og status.

Den sterkeste impulsen fra 60-tallet var den anti-autoritære spirit. Den har Vilks transportert inn i en helt ny tid. I dag hvor frykten igjen lammer tungen, burde de gamle 68’erne krøpet ut av sine bekvemmme hjem og gått på barrikadene. Men det gjør de ikke, de er mer opptatt av å dolke de få som tør.

Yngre generasjoner er forvirret. NRKs Kulturnytt hadde sendt Eirin Venås Sivertsen. Hun intervjuet Vilks om blant annet Sverigedemokratene og rasisme-kjøret i svenske medier. I innslaget neste morgen fikk Venås Sivertsen seg til å si at svenske Säpo ringer Vilks hver kveld i 22-tiden. Det var hennes «take» på truslene. Men Vilks hadde selv «skojet» under foredraget med at det var helt andre som pleier å ringe ved den tiden. Det ringte under forestillingen, og han så på klokken og sa «Det er lite för tidligt for «dom».

Jeg har selv hørt stemmen i den andre enden. Det var ikke morsomt.

Det hører med til historien at NRK ikke kunne få seg til å opplyse hvor Vilks hadde holdt foredrag i Oslo. Det kostet åpenbart for mye. Derfor er det gledelig at alle nå kan oppleve Vilks` performance på video. Det er samtidig premieren på Document.no på youtube.

Grattis!

Les også

-
-
-
-
-

Les også