Av Camelot

Det var i juli hun ble funnet, hengende i et rep i et tre i skogen utenfor Berlin. Den 48 år gamle dommeren Kirsten Heisig hadde tatt sitt eget liv. ”Dommer Nådeløs” som hun også ble kalt, utførte sitt arbeide ved ungdomsdomstolen, først og fremst i Neukölln, Berlins problembydel nummer én og den bydelen med størst andel innvandrere, i all hovedsak tyrkisk- og arabiskættede. Hvorfor den omstridte og fraskilte tobarnsmoren tok livet sitt, er det ingen som vet. Men kort tid før hun døde ble hun ferdig med utkastet til hennes første bok, ”Das Ende der Geduld” (”Slutt på tålmodigheten”) som ble lansert i Tyskland i juli. Her følger et lite utdrag fra den, skrevet i jeg-person og som omhandler Heisigs erfaringer fra sitt virke som ungdomsdommer i Neukölln.

En storpart av de 550 såkalte vaneforbryterne som er registrert ved Berlins statsadvokatkontor bor og ”virker” i bydelen Neukölln. For å være mer nøyaktig: De er 214 stykker. Av de tyngste kriminelle har omtrent 90% innvandrerbakgrunn; 45% har arabiske røtter og 34% melder at de er av tyrisk avstamning. Disse tallene er av betydning, da det bor ca. 10.000 arabere i bydelen, men mer enn 40.000 tyrkere. Kriminelle med arabisk bakgrunn er altså overproposjonalt representert på statistikken. Etniske tyskere er så å si ikke å finne blant bydelens vanekriminelle.

Ungdomsforbryterne stammer for det meste fra familier som kom fra Libanon eller Tyrkia for mange år siden. Mange av dem har fått tysk statsborgerskap og de fleste lever av statlige støtteordninger, enten det er barnebidrag eller annet. Mødrene har aldri lært seg tysk, og får ofte seks eller flere barn. Særlig guttene blir overlatt til seg selv, og driver dank rundt i gatene, hvor de gjennom ”gjengen” begår sine første kriminelle handlinger.

For mange er dette statistikk, for ofrene er disse tallene mye mer, idet de blir banket opp fordi man angivelig stirret for lenge på en araber eller fordi man som eldre dame ble slått i ansiktet etter å ha bedt om litt nattero i bakgården. Eller fordi man som politimann får høre at ”jeg driter i Tyskland. Du er dritt under skoene mine. Du er død!” Dette er typiske førstegangsforseelser. Og hva skjer etter slike gjerninger?

Som oftens settes barnevernet inn, som på sin side stiller med såkalt familiehjelp. Sosialarbeidernes forsøk på hjelp blir stort sett avslått; samarbeid er en sjelden erfaring. Dermed gir instansene også stort sett opp, muligens med unntak av skolebytte for gjerningsmannen som eneste konsekvens. Det er mitt inntrykk at skolene gjerne kaster elevene mellom seg som en varm potet. De klager over at de ikke er i stand til å håndtere slike tilfeller, og sier det er en sak for barne- og ungdomsmyndighetene, som kaster ballen tilbake til skolene. Imens holder barna, som i mange tilfeller med store vanskeligheter så vidt kan skrible ned navnet sitt, fortsatt på med sitt, frem til den dagen de blir 14 år og strafferettslig ansvarlige. Da er de ”endelig” blitt en sak for justismyndighetene.

En av disse unge kriminelle var 15 år da han allerede på samme dag som han fikk en dom for tyveri begikk en ny kriminell handling. I svømmehallen ble han bedt om å vise billetten til en Securitas-vakt etter å ha plaget en jente. Da han ikke etterkom anmodningen, ble han kastet ut av hallen. Han gikk ikke hjem, men ventet derimot utenfor til vakten var ferdig på jobb. Samtalen utenfor utviklet seg raskt, og 15-åringen slo til mannen i ansiktet så brillene ble ødelagt. Mannen pådro seg øyeskader og mistet kort bevisstheten. Etter at kompisen til den unge gutten hadde filmet alt med mobilen, løp de leende fra åstedet. I løpet av rettssaken kom det frem at gutten like før hendelsen ved svømmehallen også hadde truet flere personer med en naturtro lekepistol. For sine gjerninger fikk han oppunder fire års fengselsstraff, noe som etter min mening er nokså måteholdent.

Hva er årsaken til dette fenomenet, som først og fremst finner sted hos barnerike familier med arabiske, men også tyrkiske, røtter? Vanligvis blir sosiale grunner fremført, men også flyktningetrauma er å høre som årsak. ”Mine” gjerningspersoner er imidlertid i overveiende stor grad født og oppvokst i Tyskland, og har altså aldri opplevd krig eller stor nød. Heller ikke det mer eller mindre refleksaktige svaret ”førti år med mislykket integreringspolitikk” er gyldig mer. Selvfølgelig ble det gjort feil på dette området; de som stod for en streng politikk med språkopplæring og samfunnskurs, samt understreket at integrering innebærer plikter for de ankomne, ble ofte anklaget for å stå for en ”tvangsgermanisering”.

Det finnes dem som aldri hadde som mål eller ønske å la seg integrere, men som heller ønsker å leve i parallellsamfunn. Mange av disse er vanskelige å returnere pga. mer eller mindre bevisst tåkelegging av deres egen opprinnelse. Selv om de som asylsøkere begår kriminelle handlinger, er deres statsborgerskap i beste fall uklart. Mange av disse utgjør såkalte ”klaner”, er av libanesisk/palestinsk opprinnelse og bor i Ruhr-området, Berlin eller Bremen/Bremerhaven. Hver klan kan bestå av mange tusen personer, inndelt i flere storfamilier med opptil 15-19 barn. Det kan lett hefte flere hundre kriminalsaker ved slike familier, hvor kvinnene begår enklere tyverier, mens mennene går gjennom hele straffelovens register.

Myndighetene forsøker med spede forsøk å komme innpå disse familiene med ”hjelpetiltak”, men klarer det kun når disse selv føler de tjener på det. Som integrerende tiltak har disse prosjektene hatt nær sagt null effekt. Straffeforfølgelse har også oftest vært uten hell. Det skal ikke underslåes at angst også har noe med saken å gjøre; hangen til voldsutøvelse er stor.

I mange år har jeg hevdet at lukkede mottak for nyankomne ikke er til å unngå. De som hevder noe annet er pseudoliberale hyklere som ikke innser livets realiteter. Når barn og unge blir bragt til Tyskland for å begå kriminelle handlinger, som tilfellet for eksempel er for palestinere fra Midtøstens flyktningeleire, kan man ikke annet enn å begrense deres bevegelsesfrihet. Kommer det sultflyktninger fra Afrika eller politiske flyktninger fra Ahmadinejads terrorregime, skal selvfølgelig disse få en annen behandling. Men går det en ungdom om bord i flyet fra Beirut til Tyskland, bør det være mulig å sette inn et par forebyggende tiltak, slik at ikke reisedokumentene ”forsvinner” i løpet av flyturen.

Det finnes igrunn bare to muligheter å stanse utviklingen av den stadig stigende ungdomskriminaliteten på: Enten lar man alle barn og ungdom komme til landet, mens man samtidig bekjemper de arabiske bandene med alle midler, slik at de nyankomne ikke havner i deres klør. Eller man kan kontrollere innreisen mye strengere. Det som skjer i dag er ingen av delene: Man ser vekk og forsøker å manøvrere seg unna problemstillingen så godt det lar seg gjøre, mens problemet bare vokser.

Kirsten Heisig er kanskje mest kjent for ”Neukölln-modellen” som går ut på å felle dom så raskt som mulig etter at gjerningen har funnet sted, maks tre til fem uker. Dette mente hun ville føre til en at gjerningspersonen enklere så konsekvensen av sine handlinger. Det gjelder imidlertid kun i de mindre alvorlige tilfellene, hvor fire ukers arrest er maksgrensen. Tvangsoppmøte på skolen er også en mulig straff, noe som ellers kanskje ikke ville ha virket særlig avskrekkende; elevene møter uansett ikke opp. I Heisigs tilfelle var det imidlertid annerledes. Lærerne fikk mobilnummeret hennes og ble oppfordret til å ringe så fort eleven ikke viste seg på skolen.

Dog, etter mange år i jobben ble den mer og mer preget av ungdommer som ikke la to pinner i kors for å utøve vold. Hun sa en gang at hun i begynnelsen var stor tilhenger av ”multikulti”, men hennes erfaringer fra Neukölln gjorde henne etter hvert til realist. Hun ga oftere og oftere uttrykk for denne realismen, for dermed å bli stemplet som rasist og PR-kåt. Men hun beskrives som en sterk dame som likte å skape oppstyr og tråkke folk på tærne, og disse beskyldningene skal ifølge folk som kjente henne fra yrkeslivet ikke ha gått nevneverdig inn på henne.

Hva som førte til selvmordet er det ingen som vet, men hun skal ha skrevet i en melding til sin datter like før at ”det er blitt alt for mye for meg”. Om det var privat- eller yrkeslivet hun siktet til, er uvisst. Men at Tyskland har mistet en viktig stemme i en av samfunnets viktigste debatter, er det ingen tvil om.

Boken heter ”Das Ende der Geduld: Konsequent gegen jugendliche Gewalttäter” og kom ut på Verlag Herder.

Av Camelot