Kommentar

Av Arthur Dent

Flom har sammen med årelangt vanstyre, satt fyr på en av verdens farligste lunter, Pakistan.
Ille er det i seg selv at flommen rammet rundt 21 millioner mennesker, dvs flere enn de som ble rammet av tsunamien i 2004, jordskjelvet i Pakistan i 2005 og jordskjelvet på Haiti. De samlede ødeleggelsene anslås til å beløpe seg til 43 mrd dollar, dvs mer enn landets statsbudsjett (36 mrd for inneværende år). Verre enda er det at flommen i tillegg til å ha ødelagt millioner av mål og sommerens avlinger av bomull, hvete, mais og sukkerroer, også truer med å ødelegge for neste sesong. Det betyr stor fare for matmangel, kanskje en sultkatastrofe og definitivt uroligheter verden helst skulle vært foruten.

At den pakistanske regjeringen av flere lenge har blitt beskrevet som noe nær dysfunksjonell, er ingen nyhet, men når nå Christian Science Monitor bringer nyheter om at den pakistanske eliten bevisst styrte vannmengdene vekk fra sin egen jord, kan det bety at den sivile regjeringen blir det neste flomoffer.

Oppe i denne søla skal så USAs «allierte» i kampen mot Taliban og andre islamister, nemlig den pakistanske hæren prøve å rydde opp i kaoset flommen, politikerne og jordeier-elitene har skapt. Alle skjønner da at denne hæren ikke har nubbesjangs til å bekjempe ekstremister, hverken i grenseområdene, Punjab, Quetta eller Karachi.
Jeg skrev allierte i anførselstegn, for det har jo lenge vært kjent at i det minste deler av Pakistans mangehodede etterretningstjeneste ISI har støttet Taliban og andre islamist-grupperinger. Så, i Teheran Times – av alle steder – kom jeg over en interessant artikkel av lederen for det for meg ukjente Institute for Policy Research & Development, Dr. Nafeez Mosaddeq Ahmed.

Flommen druknet lekkasjene

Professoren hevder at flommen kom svært beleilig for policymakerne i Washington og London, fordi den totalt overskygget lekkasjene av hemmelige dokumenter på Wikileaks. Han skriver:

In this context, the Wikileaks revelations confirm that NATO’s unconditional military support for Pakistan has almost certainly subsidized the 90 percent increase in violence in Afghanistan over the past year.

>

Dette bør ikke komme som noe sjokk på noen, aller minst de før nevnte policymakerne, fortsetter han:

Confidential NATO reports and US intelligence assessments circulated to White House officials in 2008 documented consistent ISI support for Taliban insurgents. As head of the ISI from 2004–2007, Gen. Kayani presided over Taliban training camps in Baluchistan and provided over 2,000 rocket-propelled grenades and 400,000 rounds of ammunition. In 2008, US intelligence intercepted Kayani’s description of senior insurgent leader, Maulavi Jalaluddin Haqqani, as a “strategic asset” in the insurgency around Kabul and eastern Afghanistan.

For ordens skyld, General Kayani er den nåværende øverstkommanderende for Pakistans væpnede styrker. Han skulle ha gått av i høst, men den 25. juli i år, i det flommen ikke var mer enn en flomstor rasskapt innsjø i Hunzadalen, ble hans periode utvidet med tre år. I den viktige og brilliante artikkelen The Anarchic Republic of Pakistan går Ahmed Rashid langt i å beskrive ham som Pakistans allmektige mann.

Mandagens artikkel i The Asia times av Chan Akya The ‘tragi-terror’ that is Pakistan gir ytterligere utdypning av tragedien som nå utfolder seg i Pakistan. Begynnelsen er kostelig:

Pakistan is today the international equivalent of a Monty Python sketch on the lines of the Dead Parrot.

Slutten er ikke fullt så lystelig:

The real threat is Pakistan, and it remains largely ignored by America and Europe. 

Flommen i atommakten Pakistan har bokstavelig talt fått landet til å gå opp i limingen. Jeg tror ikke landet overlever som en stat så veldig mye lenger, og da kan det utvikle seg til å bli alle nye mareritts mor.

Arthur Dent er forfatter-alias til en nordmann som reiser mye i Det utvidede Midtøsten, og observerer underveis.