Kommentar

Av Ragnar Ulstein

Eg kjenner att den stemninga av håp og tru som Hans Rustad skriv glimrande om i sitt «julebrev».

Kjenner den så vel frå ei tid som var under ein hardare himmel enn vår. Sommaren 1940. storma og erobra nazismens tropper det meste av det demokratiske Europa. Då sommaren var over var berre Storbritannia ennå fri, men halvt på kne etter svære militære nederlag. Norge var blant dei hertatte land, og Quisling hadde stått fram på vår scene.

Storbritannia sto åleine, utan kampdyktig hær – den hadde blitt evakuert fra kontinentet utan våpen og utstyr.
Luftwaffe sin offensiv mot britiske storbyar var i gang. London likna meir og meir ein ruinhaug.

Kva trudde vi då, vi som var unge i 1940 og hadde sett alle tilbaketoga og høyrt Hitlers sigersrop? Tusenvis av oss trudde På BRITISK SIGER. Og kva skjedde her i landet?

Eg har skrive bøker om det, om ei tru som skapte historie. Overalt, frå sør til nord, frå vest til aust var ungdom og vaksne i gang med å førebu motstand. Noko liknande skjedde i alle okkuperte land. Dei første radiosendarane begynte å sende militære etterretningar om Wehrmacht i Norge. Dei første massearrestasjonane begynte hausten 1940. Dei første dødsdommane!

Samtidig drog etter kvart ein liten flåte av store og små farkoster vestover tiil britisk hamn. Om bord var fleire hundre unge som meldte seg til krigsteneste. Det var innført dødsstraff for å søkne kontakt med fienden. Men over 340 fartøy med over 3.400 unge om bord drog i krigens mørkaste tid ut – trassa dødsstraff, drog i all slags ver i all slags farkostar, nokre rodde. Dei få som padla omkom. Ei rad andre forliste under vegs, andre vart bomba i senk.

Eit halvår etter bemanna nyutdanna englandsfararar norske marinefartøy som gjekk inn i eskorte på sambandsrutene over Atlanteren. Andre flyktningar grunnla det norske flyvåpen, andre danna spesialavdelinga, Kompani Linge. Tre år seinare sprengde topptrena, tidlegare flyktningar tungtvassanlegget på Vemork og sette eit merke i krigshistoria

Ungdom som i den mørke perioden 1940-41 hadde flydd til Sverige i håp om å komme seg vidare, men funne alle vegar stengde, laga seg ein veg jorda rundt, og hamna til slutt i Glasgow Alt dette skjedde då det såg mørkast ut. Sakleg sett var det ikkje håp, men der var tru. Churchill sette ord på vår tru: Blod, tårer og sveitte, til slutt siger!

Alle tider ropar etter ein Churchill. Etter outsideren, etter dei politisk ukorrekte.
Ropet etter leiing var sterkt i det okkuperte Norge i 1940. Derfor fekk dei leiarar.
Ennå er det langt nedover til situasjonen av 1940. Skulle vi få ein situasjon som er like svart for Vestens verdiar som den var i 1940, så er det framleis grunn til håp og tru, men hardt, kanskje farefullt arbeid, som det var for dei som drog ut eller gjekk under jorda frå sommaren 1940 og utover..

Ragnar Ulstein.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også