Sakset/Fra hofta

Av ROY VEGA

Ifølge tilsynsdirektør Kristina Landsverk som uttaler seg til VG er det ikke overraskende at svineinfluensaen har spredt seg til grisebesetninger i flere deler av landet. Det er nemlig mennesker som smitter grisen, fastslår hun. Så langt henger vi med. En viss virus-utveksling bærer i seg noe logisk substans, selv for oss uinnvidde. Men så sier hun:

– Og vi vet at folk over hele landet har vært og er smittet av svineinfluensa. Med dette utgangspunktet er det vanskelig å begrense sykdommen, opplyser talskvinnen fra Mattilsynet.

Enten er du en gris eller du er det ikke, kanskje bare litt. I begge tilfeller kan både du, jeg og grisen vår fanges av det jeg velger å kalle media-influensaen; et utrettelig psykodrama med kraftfulle overskrifter, hvor dødsangst og frykten for det ultimate sammenbrudd underveis blir til alt annet enn rasjonelle drivkrefter. Fenomenet illustreres slett ikke best i mikroskopet. Men kanskje best ved å studere bilder av Picasso og de siste produksjonene fra Munch. Gjennom fantastiske bilder av det inntil margen skjøre mennesket, kan vi forstå oss selv, satt sammen av rare fasetter vi ikke noen gang vil forstå. Hvorfor er ikke beredskapen mer i takt med alle disse overskriftene? Vi tværes inn i et gigantisk tvetydig kompleks med dobbeltkommunikasjon, sløves ned og sitter der til vi blir immune mot overskriftene, men dessverre ikke mot virusen. Nå lærer vi at vi ikke blir smittet av grisen, men at det er omvendt! Henger du med?

I min barndoms dal slaktes hele grisebesetninger ned, i et storstilt drama. Det er som de greske tragedier. Men forstå meg rett, det må de vel gjøre, altså slakte (drepe) grisene. Men som lyn fra klar himmel kommer sjokkmeldingene, nesten like voldsomme som meldingene om at tyskerne gikk opp Karl Johans gate 9. april, med hornmusikk foran. De som virkelig har studert bilder fra akkurat denne begivenheten har nemlig registrert at selv tuba hadde de rukket å ta med seg. De hadde trolig også tatt seg god tid til å pusse tubaene sine veldig godt, og pakke dem godt inn og ned så den ikke fikk bulker. Og så kom de sigende inn i sine skip, senere marsjerende – som et kjempesjokk for nordmenn flest. Etter å ha marsjert, egentlig siden 1927, og nådde frem til Oslo i 1940. 360 000 mann.

Naivitet og sårbarhet er en uheldig kombinasjon. Før levde vi trygt, inneklemt mellom oldemor i den ene enden av huset og Dagros i den andre enden, med fire generasjoner midt i mellom, i snørr og tårer. Døden var en del av selve livet. Folk døde som fluer, av tannbyller eller virus. Og nå, i 2009, kommer en svineinfluensa og minner om verdens ende, nesten hver bidige dag. Er det ikke du som blir dødelig angrepet er det grisen din! Har du enda ikke fått elendigheten inn i kroppen er det godt håp på juleaften, over en medium stekt ribbemiddag. Det er en setting hvor du faktisk kan dø under juletreet, etter oppskrift, råd og bruksanvisning fra Dagbladet. Over flere dobbeltsider. Så, skal vi tro media kan du og jeg egentlig bare legge oss ned med det samme, tenne adventslys og dø sakte, svøpt i tabloidaviser!

Nå er det grisebesetningene som ryker ut. Selvsagt er det dramatisk nok for dem som rammes. Men skulle det være noen overraskelse? Hva er nytt på det medisinske og tekniske området? Og hvor godt forberedt var vi og er ? Er vi for naive og – kanskje som en funksjon av dette – alt for sårbare?

For om lag tre somre siden gikk en person i Brønnøysund ut i hagen med en hagle. Han var ikke edru, og kanskje i mangel på noe mer fornuftig å drikke og skyte på, skjøt han ned en plastboks på en telefonstolpe på den andre siden av gårdsveien. Poff! Action for en stakket stund. Der gikk alt av bankterminaler og minibanker i svart, fra områdene sør for Bodø og helt ned mot Namsos. Fyttegrisen. Verden stoppet opp. – Dette var en engangstilfelle, sa en talsmann i slips (det er også litt av en oppfinnelse!), med megetsigende blikk. Vi innfødte trodde på ham. Han var så ulastelig antrukket, og var blant de angivelig innvidde som sikkert satt i mange komiteer og utvalg og hadde greie på kabler, mikrofiber og slikt. Tenkte vi, vanlige dødelige. To, tre måneder senere trampet en elg på en kabel i en åskam utenfor Mosjøen, og så gikk minibankene i stå igjen – over nesten like store store områder som etter det fatale promille-skuddet i Brønnøysund! Nei, han gikk slett ikke inn som en dromedar i første etasje på Glassmagasinet, elgen. Han tråkket ganske så enkelt rett på den eneste linjen, den eneste kabelen som binder banker, minibanker og betalingsterminaler til hverandre over et stort stykke Norge i 2009; trampet et hull midt i fiberoptikken, altså der vi er som mest sårbare – selv langt borte fra folk! Kablene ligger nemlig veldig grunt der ute. Det skal spares penger. Og så ble det plustelig svart der ute. På tusenvis av terminaler. En kjempeoverraskelse.

Hvor var jeg? Jo, tilbake til grisen: Svineinfluensaen blir til et illustrerende bilde på vår tid. Dødsangsten, de jallende overskriftene som minner oss på at døden, krigen og Armageddon kan komme settende i et modus hvor vi forlengst har gått tom for fonter til overskrifter, eller er halvt døde av angst og depresjoner, og jeg – selv med all optimisme innabords – tror faktisk fienden kommer til syvende og sist, kanskje med blankpusset tuba, og blåser en lang marsj i vår hypermoderne tidsalder. For vi er aldri forberedte på noe som helst i dette landet, selv med en joystick i hver hånd. Er det ikke tyskere og russere, er det en elg eller en gris! Det eneste som fortsatt er brennsikkert ved livet er – at vi dør. Om ikke annet, så av griseuflaks knyttet til en uskyldig kjøttbit, eksempelvis på pizzaen nå på lørdag. Preludiet til nekrologen kan garantert avleses på forsidene av samtlige aviser i flere dager.

Roy Vega

Les også

-
-
-
-
-

Les også