Kommentar

Det er med ganske stor sorg man må konstatere at en av de mest profilerte biskoper i Den norske kirke kommer med et stygt, fordomsfullt og konfliktskapende utfall mot det han nesten foraktelig kaller folket. Vi, folket, er rasister ifølge biskop Jørgensen.

Man hadde håpet at den tiden endelig var forbi da kirkens geistlighet så det som sin fremste oppgave å markere distanse til dem de oppfattet som sine undersåtter. Biskop Jørgensen gjør seg i stedet til talsmann for den mest reaksjonære linje i statskirkens historie. Han har nå gjort seg fortjent til den lite flatterende tittelen en folkefiende.

Den norske kirke vil være en folkekirke, men de øverste ledere liker ikke sitt folk. Det er en paradoksal situasjon. Heldigvis er biskopene bare i stor grad godt betalte gallionsfigurer. Biskop Jørgensens fordomsfulle utfall mot sitt folk har den umiskjennelige lyden av drønnende malm. Han står for en type ideologisk og virkelighetsfjern tenkning som heldigvis står for fall.

Svært mange i Norge er redde for en samfunnsutvikling som man ser fører med seg et økende konfliktnivå. Det multikulturelle samfunn ser fint ut på papiret, men om denne ønskedrømmen kan realiseres på en god måte er en annen sak. Mange ble med rette svært betenkt da Oslo sentrum i januar i år ble rasert og det ble «jaktet på jøder» i Oslos gater. Et slikt samfunn vil vi ikke ha.

At man ikke er naive i forhold til slike mørke krefter har ingenting med rasisme å gjøre. Med sitt utfall mot folkets politiske dømmekraft oppnår biskop Jørgensen to ting: han ødelegger rasismebegrepets viktige etiske funksjon og han hopper opp på fariseerens høye hest der han svinger pisken over de moralsk mindreverdige. I praksis er det biskop Jørgensen som oppfører seg som en rasist, for å bruke hans egen argumentasjon mot ham: han stempler et helt folk med et negativt karaktertrekk.

Det er på høy tid at man i Norge får en ærlig, saklig og rasjonell debatt i forhold til innvandringsproblematikken. Jo lenger man utsetter denne demokratiske debatten, dess større svingmoment kan den politiske pendel få. Ved å legge lokk på en saklig debatt øker biskop Jørgensen trykket. Det er svært uheldig. Og kirken gjør seg igjen til et virkelighetsfjernt tempel, fullstendig uten relevans for den hverdag som det foraktede folket er dømt til å leve i.

Trykt i Vårt Land 19. oktober 2009